Knausgård
Med sin anmeldelse av Min kamp. Femte bok gjør Morgenbladets litteraturanmelder Bernhard Ellefsen det umulig å ikke minne litteratene om at det antagelig bare er et tidsspørsmål før en av våre litteraturinteresserte psykiatere eller psykologer finner det for godt å diagnostisere romankarakteren Karl Ove. Både symptomer (alkoholkonsum, relasjonsbrudd, selvskading, sosial angst) og oppfattelses- og forståelsesformer (grandiositet, narsissisme) gjør at man ikke trenger være veldig opptatt av psykisk helse og uhelse for å tenke i retning av det legene og psykologene liker å kalle «personlighetspatologi» og «personlighetsforstyrrelse».
Litt bakgrunn: Den fremste personlighetspsykiateren i Norge, Sigmund Karterud, nydiagnostiserte Knut Hamsun psykiatrisk i forbindelse med Ingar Sletten Kolloens biografiarbeid. I tillegg skrev Karterud (sammen med Christian Schlüter) Selvets mysterier, der også romanfiguren Nagel blir underkastet psykodynamisk analyse. Sigmund Karterud er bokaktuell med Personlighetspsykiatri (Gyldendal, 2010). Finn Skårderud fremhever i sin like ferske lærebok Psykiatriboken (Gyldendal, 2010) personlighetsforstyrrelsene som «orkesterplass til faget psykiatri». Det er derfor neppe slik at man, verken i medisinen eller i kulturen, kan avfeie fokuset på personlighetspatologi som noe som kommer til å forsvinne av seg selv, bare man ignorerer det lenge nok.
Bernhard Ellefsen siterer Sigurd Hoel, som sier følgende om en annen forfatter: «Hvis han er noe til dikter, gir han i sin diktning på en eller annen måte så nærgående avsløringer av seg selv, at ingen etterfølgende litteraturhistoriker kan gjøre saken stort verre.» Det kan ikke være tvil om at forfatteren Karl Ove Knausgård har nådd langt med hensyn til å realisere dette idealet. Men ved å insistere på det romanaktige, har han ikke også gjort romanfiguren Karl Ove til fritt vilt for psykopatografene? Det kan, i lys av personlighetspsykiaternes ambisjoner, virkelig være grunn til å undre seg over hvem som til slutt blir stående igjen som den som trekker bort det siste sløret.
Det er egentlig ganske kinkig, dette. Hvis psykiaterne og psykologene går løs på Karl Ove, vil resultatet bli ekstremt synlig. Både leserne og litteratene vil kunne føle dette som et overgrep, både mot seg selv, Knausgård og Karl Ove. Hvis patografene lar Min kamp ligge, vil de bli oppfattet som prinsippløse og feige. De vil da overlate til leserne å spekulere i Karl Oves psykiatriske habitus. For enten man liker det eller ikke: eplet er spist. Personlighetspatologi finnes, i hvert fall som en stadig sterkere påstand. Konsekvensene av å koble psykoanalytisk (psykodynamisk) tenkning og psykiatrisk personlighetsdiagnostikk er en nærgåenhet som Sigurd Hoel ikke kunne forutse. Psykoanalysen har i tidligere tider vært å oppfatte som en motvekt til den gruppetenkningen som medisinsk klassifisering representerer. Det psykiatrisk-diagnostiske språket og det psykodynamiske språket kombinert, derimot, er tilnærmet umulig å verge seg mot for den som blir utsatt for det.
Hva Karl Ove Knausgård kan ha forutsett eller ikke forutsett, får vi kanskje vite i bok seks. Men litteraturhistorien vil uansett vise om Knausgård ble den som tøylet personlighetspatologenes grenseløshet, eller om han gjorde opp regning uten vert da han bestemte seg for å skrive Min kamp.
Odd Volden
Cand.paed., psykisk helsearbeid