Debatt

Fete filmer på magert budsjett

Film

Jeg er ikke uenig med Ulrik Eriksens konklusjon i innlegget om norske filmer i Morgenbladet 9. april: Vi må få frem prosjekter med lavere budsjetter og høyere kunstnerisk risiko. Norsk Filminstitutt har sagt at vi innenfor konsulentordningen har som målsetting at minst tre av filmene i 2011 og 2012 skal kunne defineres som lavbudsjett, og vi håper dette stimulerer bransjens satsning på denne typen produksjoner.

Jeg må imidlertid kommentere noe av Eriksens grunnlag for resonnementet. Det er for så vidt riktig at budsjettene på norske filmer har gått opp de siste årene, men dog ikke så mye som Ulrik Eriksen hevder: I 2004 var det gjennomsnittlige produksjonsbudsjettet som fikk tilskudd fra NFI (Norsk filmfond) på cirka 15,2 millioner, i 2009 var dette steget til cirka 18,6. NFI gjennomgår nøye alle budsjetter for filmer som søker tilskudd, og det er svært sjelden at filmene er overbudsjettert i forhold til ambisjonene. Økte budsjetter er også et tegn på økt profesjonalitet i bransjen, og etter min mening gjenspeiles dette også i kvaliteten i norsk film. Norsk film gjør det godt på det nasjonale markedet, og møter stadig større anerkjennelse internasjonalt.

Eriksens innlegg er også noe upresist når han hevder at økte bevilgninger ikke har medført økt antall filmer i Norge. Antallet filmer som får forhåndstilskudd er nemlig ikke dekkende for det reelle antallet filmer som blir produsert. Flere og flere filmer er blitt produsert med utgangspunkt i den automatiske etterhåndsstøtten, og en stadig større del av vårt fondsbudsjett blir avsatt til dette. Antallet filmer har utvilsomt økt. For ti år siden var det ni norske filmer som hadde premiere, i år er det rundt tretti kinopremierer.

I år har vi fått nye forskrifter som har ført til at vårt forhåndstilskudd per produksjon har gått noe opp. Dette reduserer risikoen – som like fullt er svært høy – for produsenten, men reduserer også det stipulerte etterhåndstilskuddet noe. At filmer nå får høyere produksjonsstøtte gjør at det fremover kort sagt vil bli utbetalt mindre etterhåndstilskudd.

Det finnes imidlertid ingen fasit på hva som skaper gode filmer, og enhver film må lages ut fra egne forutsetninger. Skal vi ha en mangfoldig filmproduksjon trenger vi både høy- og lavkostnadsfilmer. Vi skal ha rom for de store satsningene, men man kan absolutt ha store ambisjoner innenfor smalere rammer – uten at man behøver å kompromisse på den kunstneriske kvaliteten. Som Eriksen påpeker, finnes det flere gode eksempler på rimeligere, velproduserte filmer med utmerket resultat. Mindre apparat kan gi større frihet. Fete filmer kan paradoksalt nok bli enda fetere på magert budsjett.

Ivar Køhn

Avdelingsdirektør, Norsk Filminstitutt

Mer fra Debatt