Nedkvitne
Ved Universitetet i Oslo samlet man etter over ti år nok vilje og juridisk grunnlag til å sette en grense for Arnved Nedkvitnes destruktive virksomhet. Denne sakens prinsipielle kjerne er hvorvidt det for arbeidsgiver skal være adgang til å sette slike grenser.
Mange andre temaer er blitt virvlet opp: varsleres status, administrasjonens og politikernes kolonisering av universitetene, universitetsdemokratiet, forskningens frihet, historiefaglige prioriteringer. Alt dette er viktige spørsmål, hvor jeg selv er enig med mange av de synspunkter Nedkvitne og hans våpendragere fremfører. Problemet er bare at de har en helt perifer relevans for akkurat denne saken.
Som Nedkvitnes tidligere kollega har jeg, uten å være direkte involvert i konfliktene rundt ham, kunnet observere hans utvikling. Han viste fra første stund et sterkt faglig engasjement, samt visse sosiale særegenheter – en ikke uvanlig kombinasjon i akademia. I løpet av få år malte imidlertid Nedkvitne seg inn i et hjørne. Hans engasjement antok blant annet den form at han ikke greide å holde den nødvendige avstand til sine egne studenter. Hans sjikane av kolleger var nemlig ikke bare utløst av motbør i spørsmål om faglige prioriteringer. Den ble også systematisk utløst av uenighet om vurderingen av hans egne mastergradskandidater. Nedkvitne ville at de skulle ha gode karakterer. De som ikke var enige i dette, ble systematisk uthengt i den faglige offentlighet i etterkant av eksamensarbeidet. Det er altså fjernt fra sannheten når Nedkvitnes allierte fremstiller det som om han representerer den pure faglighet, mens motstanderne først og fremst er opptatt av takt og tone og sine egne krenkede følelser. Nedkvitnes tiltagende omnipotens og selvpåførte sosiale isolasjon gjorde ham ute av stand til å akseptere en av vitenskapens mest fundamentale spilleregler – at man må forholde seg til fagfellers argumenter og vurderinger.
En historiker må fremfor alt være villig til å la seg korrigere av kildene. I forholdet til de menneskene han kritiserer sviktet Nedkvitne også på dette punkt. Tydeligst viste det seg på det møtet som ble arrangert i januar 2008. Til tross for de innvendinger tingrettsdommen reiste mot møtet, hadde det i hvert fall den funksjon at Nedkvitne i mange vitners nærvær ble direkte stilt overfor de personer han lenge hadde rettet krasse beskyldninger mot, blant annet om korrupsjon. Påstandene ble tilbakevist og korrigert av dem som hadde vært gjenstand for dem. Nedkvitne nektet likevel å beklage noe som helst.
Et visst konfliktnivå ved et universitetsinstitutt er uunngåelig og dertil ofte et faglig sunnhetstegn. Men i Nedkvitnes tilfelle antok konfliktene slike proporsjoner at saken etter hvert ble et sort hull som slukte oppmerksomhet, arbeidslyst og tillit i menneskelige relasjoner. Konflikten var også skadelig for instituttdemokratiet ved at den vanskeliggjorde nødvendig kritikk av ledelsen. Så lenge konflikten med Nedkvitne dominerte, var hans kolleger nødt til å støtte ledelsen.
Dette svarte hull har nå på Nedkvitnes initiativ kommet ut i en bredere offentlighet. Der suger det opp dømmekraften til juridiske professorer og en pensjonert høyesterettsdommer. Jan Fridhtjof Bernt sammenlignet avskjedigelsen med nazistenes forfølgelser (Morgenbladet 5. mars). Sett fra sitt synspunkt kjemper Bernt m.fl. en kamp for faglighet, ytringsfrihet og enkeltmenneskets rett. Men de har forvillet seg inn på en annen kamparena enn de tror, for Nedkvitne er ingen Dreyfus eller Ossietzky, og universitetsledelsen er ikke en gjeng gestapister. For en som kjenner saken innenfra fremstår de prinsipper som føres i marken som sørgelig irrelevante, eller med en stikk motsatt betydning av dem man tillegger dem.
Det er normalt og positivt at en universitetslærer kjemper for sitt fagområde og at han ønsker at det skal gå godt med egne studenter. Men hos Nedkvitne utartet engasjementet til en personlig imperiebygging hvor alle midler var tillatt. Jon Hustad (Aftenposten 7. mars) tar feil når han sier at Nedkvitnes primære lojalitet ligger til faget. Den ligger primært til hans eget verdensbilde. Studenter, kolleger, faget selv blir enten redskaper eller hindre i hans kamp. Det blir stadig trukket frem at det er første gang i Universitetets 200-årige historie at en professor blir avsatt. Noen ganger fremstår det nærmest som et argument i seg selv mot Universitetets handlemåte. Jeg vil tvert imot si: Det var på høy tid.
Kai Østberg
Førsteamanuensis i historie, Høgskolen i Telemark