Debatt

Et hav av nivåforskjell

USA

Stipendiat Johannes Rø tar i Morgenbladet 12. mars opp interessante momenter i det han omtaler som en kulturkløft mellom USA og Europa i synet på bruk av militærmakt. Argumentet er hentet fra Robert Kagans beskrivelse av forskjeller i strategisk kultur. Den er med andre ord ikke ny. Kulturargumentet er også besnærende. Det skaper inntrykk av noe sammenhengende og permanent. Men finnes det ett enkelt syn i USA på bruken av militærmakt? Og hva med Europa?

Det er kimer til institusjonelt betingede forskjeller mellom USA og Europa, men disse er neppe sannheter. Også i USA er det slik at den totale vurderingen av det strategiske bildet er mer omfattende enn bruk av militærmakt. Joseph Nyes forestilling om «soft power» er et klart eksempel på dette. Makt og innflytelse er forbundet med attraksjon og kommunikasjon, hevder Nye. I globaliseringens tidsalder, som Nye for øvrig ikke mener er skapt av USA, er USAs innflytelse betinget av evnen til å fremstå som attraktiv, til og med i en verden der informasjonsteknologien vil, med Nyes ord, «styrke og ikke redusere kulturforskjeller».

Nye skrev boken The Paradox of American Power i 2002, altså før Irak-krigen. At USA hadde mer enn et kommunikasjonsproblem i 2003, er kjent. Den responsen som Europa klarte å fremkalle var heller ikke særlig overbevisende. Konstellasjonen Frankrike, Tyskland og Russland sto sammen for en internasjonal rettsorden, men noen grunnleggende likheter i strategisk kultur kan man knapt snakke om. Dessuten er Nato i Afghanistan fordi alliansens artikkel fem, som sier at et angrep på ett medlemsland anses som et angrep på alle, ble utløst i 2001, og fordi det foreligger en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd som sier at et angrep fra ikkestatlige aktører gir rett til selvforsvar. Dette er ikke kultur, men situasjonsbetinget rettsorden.

Det kan være besnærende å tro at historiske tilfeldigheter blottstiller grunnleggende forskjeller. Om man leser historien som et uttrykk for noe villet, er man imidlertid på gyngende grunn, spesielt dersom man glemmer at slike viljer oftest er politiske. Det historiske forholdet mellom USA og Europa er kanskje underlagt politisk vilje, men det bør ikke være underlagt historiske tilfeldigheter. USA er ikke tjent med et splittet Europa, og det er ikke Europa heller.

Å sammenligne begrunnelsen til USAs president for Afghanistan-kampanjen med den gitt av et Norge som står utenfor EU, er først og fremst uttrykk for en ikke ubetydelig nivåforskjell. Man bør minnes Obamas bemerkning på pressekonferansen med Stoltenberg i desember i fjor om at Norge kanskje bokset i en litt for tung vektklasse. For Norge bør ikke ulikhetene være for vesentlige, og man bør heller ikke gjennomgå «kulturrevolusjoner» for å dempe de forskjellene som måtte være der. Det kan være nok å tenke på hvor stor man er. Eller liten.

Geir Flikke

Seniorforsker, Nupi

Mer fra Debatt