Debatt

Mathisens stråmann

KrF

«Kristelig Folkeparti er okkupert av konservative krefter,» slår Morgenbladets baksideskribent Åshild Mathisen fast 19. februar. Sjefsokkupanten er visstnok partileder Dagfinn Høybråten. En svært demokratisk valgt sådan, siden samtlige fylkeslag og sideorganisasjoner ønsket ham som leder ved siste landsmøte. Okkupantene må også være av den temmelig milde sorten, siden de har valgt Inger Lise Hansen til nestleder to ganger på rad, selv om de visste godt hva slags politiker de fikk.

For å støtte opp om sin egen konklusjon, setter Mathisen opp en klassisk stråmann: Hun mener å vite at Høybråten egentlig står for noe annet enn det han sier. Deretter konstruerer hun et sterkt misvisende portrett av KrF-lederens meninger.

Mathisen skriver at Høybråtens mål er å transformere KrF til en «profesjonalisert konservativ trosbevegelse som søker samfunnsmakt, etter mønster fra kristne høyrerepublikanere i USA». En hvilken som helst komparativ studie av det republikanske partiet og KrF vil vise at dette er en meningsløs påstand. Hvis dette var Høybråtens mål, rimer det dårlig at han har vært så klar i sin avvisning av republikanernes søsterparti i Norge, Fremskrittspartiet. KrF-lederen skriver også i sin bok Pengene eller livet at han «alltid har stått Ap nær i velferdspolitikken». Og Høybråten hadde neppe fortalt flere norske aviser at han ble rørt til tårer da Barack Obama ble valgt til president hvis han identifiserte seg så sterkt med den amerikanske høyresiden.

«Høybråten ønsker ikke å rendyrke KrF som et sekulært, politisk parti,» skriver Mathisen, og viser til at Bondevik og Svarstad Haugland ønsket å fjerne bekjennelsesplikten. Men de satte aldri i gang en debatt om lojalitetsbestemmelsene, slik Høybråten har åpnet for både før og etter valget. For første gang i partiets historie er det nå en reell debatt om bekjennelsesplikten, og flere fylker har vedtatt at den bør fjernes. I sin bok skriver Høybråten at «en menighets oppgave er å spre evangeliet og veilede troende mennesker i åndelige spørsmål. Politikkens oppgave er å skape et samfunn til beste for alle (…) Det handler om ryddighet og om en grunnleggende forståelse at det er forskjell på religionens og politikkens rom.» Det er ingen forskjell på dette og det Bondevik og Svarstad Haugland sto for som ledere.

Mathisen påstår videre at «den balanserte fredslinjen (i Midtøsten-politikken) som Bondevik bygget i sine regjeringsperioder» nå er forsvunnet og at Høybråten konkurrerer med Siv Jensen om å være den mest uforbeholdne israelvennen. Men Mathisen kan ikke ha unngått å få med seg at Dagfinn Høybråten takket nei til å delta på en proisraelsk demonstrasjon under Gaza-krigen i fjor, der Siv Jensen stilte opp. I partilederutspørringen under valgkampen kalte han Israels bombing av Gaza for «terror». Jeg kan ikke huske at Bondevik noen gang var like tydelig i sin israelkritikk da han var partileder og statsminister. KrFs program er for øvrig mer balansert enn noen gang. KrF støtter forhandlinger om en tostatsløsning hvor Israel og en palestinsk stat kan leve som fredelige naboer.

«Liberale partifolk er blitt stemplet som illojale, meningsavvik er blitt sett på som destruktivt,» skriver Mathisen til slutt. Selv tilhører jeg nok absolutt kategorien «liberale partifolk», men jeg har aldri blitt stemplet som illojal eller destruktiv av den grunn. Tvert imot har mine meninger blitt verdsatt og lyttet til. Jeg er blitt i KrF i mange år nettopp fordi det er rom for libbiser som meg.

Erik Lunde

Informasjonssjef i KrF

Mer fra Debatt