Yrkesetikk
Morgenbladets Marius Lien kommenterer min bok Tro i Morgenbladet 8. januar. Kommentaren tar utgangspunkt i det Lien opplevde og beskriver som «grotesk» opptreden av undertegnede da jeg fotograferte et eksorsismeritual i et hindutempel i Tamil Nadu, India, i 2002.
Ut ifra sin egen erindring og fortolkning av den aktuelle hendelsen, mer enn antyder Lien at jeg skal ha utvist en respektløs og uetisk fremferd. Ved å knytte påstandene til omtale av boken mot slutten av kommentaren, mer enn antydes det også at boken kan være et resultat av de uakseptable arbeidsmetodene Lien anklager meg for.
Som en del av en sak om norske studenter i byen Pondicherry, ble journalisten og jeg med en studentgruppe på en ekskursjon til det nevnte tempelet. Hit kom blant annet en kvinne som var besatt for å gjennomgå en religiøs renselsesprosess som skulle fordrive de onde åndene som hadde tatt bolig i henne.
Om meg skriver Lien at «han stilte seg bredbent over den syke kvinnen og justerte siktet. Fotografen nøyde seg ikke med ett eller to bilder, men knipset i vei i ekspressfart.» Han skriver også at han husker svært godt «den ekle følelsen av å bli oppfattet som en del av Oppranns følge». For ordens skyld: Jeg har gått gjennom mine negativer fra denne seansen. Av 37 eksponeringer (16 i svart-hvitt og 21 i farger) som ble tatt i løpet av et kvarters tid, er ingen bilder tatt «ovenfra og ned». For øvrig er dette en kameravinkel jeg sjelden bruker, fordi det er respektløst å tårne over andre mennesker når man skal fotografere dem. At jeg var bredbent er godt mulig, da det å fotografere i lav høyde gjerne innebærer en viss avstand mellom bena og bøyde knær.
Grenser for hva som er privat og hva man ønsker å skjerme fra utenforståendes blikk og fotografering, varierer mellom forskjellige samfunn, kulturer, subkulturer, og fra individ til individ. Øyekontakt, et lite nikk eller andre tegn på kroppsspråk fra de involverte parter er imidlertid enkle, men universelle signaler om en invitasjon og en aksept av at jeg beveger meg inn i det menneskene jeg oppsøker definerer som sin intimsfære. Både forespørsel og tillatelse ble gitt i den aktuelle situasjonen, selv om Lien åpenbart ikke registrerte dette.
Selvsagt finnes det ikke klare grenser. Fotografer må av og til tråkke over enkelte grenser for å få de virkelig gode bildene, skriver Lien. Min grense går ved å ta et bilde av en personlig handling uten tillatelse fra dem som utfører den, såfremt ingen kriminell handling skal avdekkes.
Jeg ønsker ikke å være en betrakter på avstand. Jeg er ikke redd for å nærme meg det som oppfattes som ukjent og fremmed sett fra min egen kulturelle kontekst, og jeg tilkjennegir alltid mine intensjoner og ønsker om å fotografere når dét er mitt anliggende. Jeg søker kontakt og integrasjon med mennesker. Jeg er nysgjerrig, jeg vil være til stede, jeg vil vise at jeg er genuint interessert i hva som foregår – ikke bare på jobb i India, men også i Norge og andre samfunn hvor majoritetskulturen er mer lik min egen kulturbakgrunn. Men ikke for enhver pris. Ikke uten aksept fra menneskene jeg fotograferer.
Om sin egen tilstedeværelse under ritualet skriver Lien at «vi studenter prøvde å holde oss i bakgrunnen og observere hva som foregikk». Studentene sto i en bred rekke, tre-fire meter fra kvinnen. Flere av dem fotograferte kvinnen og renselsesritualet – med blitz. Selv bruker jeg aldri blitz på hellige steder, og i India (som i mange andre samfunn) er det ofte forbudt å bruke det i religiøse rom.
Lien tar i rettferdighetens navn et lite forbehold, når han i kommentaren innrømmer at «kanskje husker jeg episoden som sterkere enn den var». Med respekt å melde er hans erindring ikke bare «sterkere» enn de faktiske forhold. Den er også mangelfull.
Ken Opprann
Fotograf