Formidling
Professor Kristian Gundersen gjør i sin kronikk i Morgenbladet 11. desember spørsmålet «Hva er vitenskapelig autoritet?» til en hovedsak i debatten om vitenskapsformidling. I et tidligere innlegg har jeg hevdet at han mellom linjene tillegger det han kaller «akkumulerende vitenskaper» høyere autoritet enn de «fortolkende». Selv skriver han i Morgenbladets 8. januar at han ikke har tatt noe standpunkt her, men at han ønsker å høre lesernes, og nå særlig min, oppfatning. Altså: Hva fortjener høyest autoritet – akkumulerende eller fortolkende vitenskaper? Dersom jeg godtar denne todelingen av vitenskapen, vil jeg svare at vitenskapsområdenes autoritet varierer med emnet og situasjonen. Gundersen trekker selv inn rettssaken som eksempel, og her er det opplagt at et DNA-bevis vil ha større autoritet enn en psykiaters uttalelse, hvis spørsmålet gjelder skyldspørsmålet i en voldtektssak. Hvis det derimot dreier seg om å vurdere troverdigheten i ulike vitneutsagn, enn si en tilståelse, blir det behov for kunnskap som er utviklet i vitenskaper hvor fortolkning står sentralt – jussen, selvsagt, men også en rekke andre fag.
Skillet mellom Gundersens to hovedtyper av vitenskap er imidlertid ikke så absolutt som det ofte fremstilles. Fortolkning kommer inn i en rekke trinn i naturforskerens arbeid, mens den dyktige humanisten og samfunnsviteren på sin side er nødt til å bygge på akkumulert kunnskap i sin forskningsdisiplin hvis forskningen skal tas alvorlig.
Når jeg valgte en polemisk form i mitt første innlegg, var det fordi jeg mente det var grunn til å oppfatte Gundersen som målbærer av en lett arrogant holdning på vegne av «hard science» overfor annen vitenskap. Han mener jeg her gjorde ham til stråmann, og dette må leseren selv bedømme. Men når han nå skal gi et eksempel på fortolkende vitenskap, velger han en komisk Ibsen-tolkning der fornavnet til Peer Gynts mor skal inneholde en kodet melding om «Å se». Dersom eksemplet skal bidra til å trekke skillet mellom god og dårlig vitenskap, er det godt. Men det er ikke slik det fremstår i Gundersens innlegg. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på god, fortolkende litteraturvitenskap. Skulle jeg selv trekke ett norsk eksempel opp av hatten i et Bjørnson-jubileumsår, kunne det være vår egen Per Thomas Andersens analyse fra 1995 av Bjørnsons i sin tid ukritisk bejublede studenttale «Om at være i sandhed». Talen har alltid blitt oppfattet som antiautoritær. Professor Andersen viser på en både systematisk, metodisk klar og etterrettelig måte hvordan dikterhøvdingen gjennom språket gjør seg selv til både konge og biskop idet han angriper monark og presteskap.
Siden den langvarige, internasjonale debatten som fulgte etter at den amerikanske fysikeren Alan Sokal i 1996 gjorde de ekstreme postmodernistene til narr ved å oppnå publisering av en tøyseartikkel i et av deres tidsskrifter, har det vært en ubehagelig tendens til polarisering i deler av den vitenskapelige offentligheten. Ikke bare naturvitere, men også visse filosofer, avfeier store deler av humaniora og samfunnsvitenskap en bloc med henvisning til Sokal-debatten og noen litt hjelpeløse forsøk fra enkelte humanistens side på å bedrive naturvitenskapskritikk. På den annen side har «kulturkampens» talspersoner helt rett i at mange samfunnsvitere og humanister isolerer seg fra naturvitenskapen ved å late som for eksempel den moderne genetikkens resultater ikke finnes.
Det som etter min mening trengs er langt sterkere gjensidig interesse og nysgjerrighet mellom «science» og «humanities», de som med den britiske fysikeren og forfatteren C.P. Snows gamle uttrykk dessverre fremdeles fremstår som de to kulturer. Her er det en dårlig start å forsøke å rangere dem i en autoritetspyramide.
Johan L. Tønnesson
Professor i sakprosa, ILN, UiO