Formidling
Om mitt spørsmål i Morgenbladet 11. desember: «Akkumulative vitenskaper har muligens krav på større autoritet enn de fortolkende?» uttaler professor Johan L. Tønnesson « langt på vei kan akkumulere fortolkningskompetanse fra Aristoteles og fremover – … [si] at det her dreier seg om retoriske spørsmål.» Fra min side var det et spørsmål til leserne, og det hadde vært nyttig å vite hva Tønnesson som representant for fortolkerne mener er svaret?
Tilliten til fortolkende vitenskaper styrkes neppe av Tønnessons videre fortolkning av min kronikk. Dette tror jeg han vet, for han siterer meg på et svarinnlegg jeg ennå ikke hadde skrevet med «jeg har da ikke skrevet alt dette som Tønnesson påstår». Nettopp! Jeg synes professoren i sakprosa skulle holde seg for god til stråmannsargumentasjon, noe jeg trodde var et for lengst avslørt retorisk knep?
Jeg har for eksempel aldri ment at naturvitenskapen er den eneste sanne vitenskapen. Humaniora og samfunnsvitenskap er like viktige, og kan produsere kunnskap like sann og sikker som god naturvitenskap. Likevel er det forskjell påstandene «Mor Åse er hos Ibsen et symbol på diktningen fordi Ibsen har sagt at å dikte er Å se» og «energi kan verken oppstå eller gå til grunne». Utsagnene må sies å ha ulik autoritet og sikkerhet. Så ulik at jeg er villig til å satse mitt liv eller dømme en forbryter basert på sannhetsgehalten i den siste men ikke den første. Dette er ikke bare tankespinn, man har for eksempel forsøkt å bruke psykologers tolkning av barnetegninger som rettsbevis. Jeg sier dette vel vitende om at skråsikre naturvitenskapelige og medisinske rettssakkyndige har mye å svare for.
Mitt anliggende er ikke naturvitenskap versus andre fag. Jeg inviterte snarer til en diskusjon om god og dårlig vitenskap. Kanskje er det slik at vi har fått et utvidet vitenskapsbegrep analogt med det utvidede kulturbegrepet? Tønnesson er sikkert ikke ukjent med at man nettopp innen humaniora har startet en selvkritikk der «bullshit» og «obskurantisme» er blitt fagtermer.
Selv for god vitenskap er det ikke slik at noe enten er vitenskapelig bevist eller ikke. Den norske befolkningen er moden for at gråsjatteringer av sikkerhet blir en viktig del av forskningsformidlingen. I denne sammenhengen er det sokratiske «Alt jeg vet er at jeg intet vet» et svar som trolig er lite nyttig for folk flest, i hvert fall for de som skal treffe beslutninger. Jeg tror heller ikke at Dr. Stockmans «flertallet har aldri rett» skal tas bokstavelig slik Tønnesson synes å gjøre. Det er ikke alltid mistenkelig at fagfolk er enige.
Kristian Gundersen er professor i biologi ved Universitetet i Oslo.