Debatt

Vi som fortsatt elsker toget

Jernbanen

I sin kommentarartikkel 13. februar «Vi som ville elske toget» skriver Maria Reinertsen om sitt vanskelige kjærlighetsforhold til toget, og jeg skjønner henne godt. Det er ikke enkelt å planlegge en togreise i Norge og tro at en kommer frem til avtalt tid. Alle vi som jobber i jernbanen vet at tjenestene vi tilbyr kunne vært bedre og at land vi helst ikke liker å sammenligne oss med, kan vise frem en jernbane bedre enn vår. Vi synes synd på pendlerne i Østlandsområdet og tenker med gru på konduktørene som må tåle deres vrede.

I Aftenposten lørdag 21. februar beskrives det hvordan norske politikere blir møtt med latter når de forteller sine svenske kolleger hvordan vi i Norge planlegger vår infrastruktur for samferdsel. Her i landet er det politikerne som til minste detalj planlegger hvor veier, broer og tunneler skal bygges, mens i andre skandinaviske land er dette et fagområde som trafikkøkonomer, samfunnsplanleggere, ingeniører og så videre tar seg av. Dessuten bygger dansker, svensker og finner hele baner og veier, ikke en liten veistump her, en tunnel der eller en bro til en liten øy i havgapet. BI-professorene Leif Helland og Rune Sørensen har funnet en klar sammenheng mellom velgeroppslutning og politikernes prioriteringer innenfor samferdsel. Da er det ikke rart at broer, tunneler og veistumper kommer på steder der samfunnsnytten er liten og hver stemme teller det dobbelte av en stemme i Oslo – for eksempel. Med de små midlene som settes av til samferdsel her i landet, og med så tilfeldige prioriteringer, er det ikke rart at andre skandinaviske politikere får seg en latter. Til våre politikeres trøst kan jeg jo si at også vi som er jernbaneingeniører føler at utenlandske kolleger smiler litt av oss. De lurer jo på hvordan vi får så mye gammelt materiell til å rulle og gå, hvorfor vi bruker så mye ressurser på vedlikehold av gammelt utstyr, og hvorfor vi har så mange jernbanelinjer med så gamle traseer. Liten kapasitet og mange feil blir jo resultatet.

Videre spør våre utenlandske kolleger ofte: Hvordan kan det ha seg at dere som har en så styrtrik stat satser så lite på nasjonal infrastruktur? De skjønner uten videre at vanskene med å holde i gang det som mest av alt minner om en museumsjernbane, ikke nødvendigvis skyldes inkompetente ansatte, men hardkjør av utgått materiell med for liten kapasitet. Imidlertid gir dette mange interessante problemstillinger for oss teknologer: hvordan forbedre kapasiteten der en vanligvis ville trodd at grensen var nådd? Men det er en helt annen sak. Hva svarer vi så når utlendinger ikke kan forså denne manglende satsingen? Da får vi bare si som så: «Manglende politisk vilje …»

Nå som vi har denne unike historiske sjansen til å bygge en infrastruktur som generasjoner i lang tid kan ha nytte av, burde vi ikke da gjøre det? Hvorfor satse så mye av inntektene som oljeeventyret har gitt oss på aksjer i utenlandske selskaper, når vår infrastruktur er i en slik forfatning? Hvorfor ikke en større risikospredning? Den økonomiske nedgangen som kommer inn over verden nå gjør tapene i oljefondet store uten at Norge står igjen med så mye. Moderne veier og jernbane vil være en stor verdi som fremtidige generasjoner vil ha stor nytte av, uavhengig av konjunkturene. Og Finansdepartementet burde kanskje være beroliget av at store utbygginger av jernbane neppe kommer til å bli gjort av nordmenn uansett. Til det er arbeidet for omfattende til at det finnes nok arbeidskraft og mange nok ingeniører til å prosjektere anleggene.

Reinertsen etterspør en mer aktiv holdning fra NSB og Jernbaneverket, men jeg tviler på om det i Norge i det hele tatt finnes gode trafikkøkonomiske miljøer og samfunnsplanleggere som kan si noen faglig vektige ord i mange av disse store spørsmålene. Det burde vært opprettet professorater innenfor fagområdet. Da kan en utdanne folk som kan gjøre den typen studier som det tyske konsulentfirmaet VWI i disse dager gjør, i forbindelse med høyhastighetsbane i Norge. Et eget Samferdseldirektorat burde gjøre prioriteringene mellom vei og jernbane, og finne de optimale løsningene. Så får politikerne legge føringer for hvorledes vi vil ha det her i landet.

For eksempel: Bygge for kortest mulig reisetid mellom byene, kommunikasjon med minst mulig energibruk, minst mulig arealbruk, best mulig veier i distriktene, færrest mulig drepte og skadde i trafikken og så videre. Da blir de reisende fornøyde og samferdselspolitikerne slipper å bli ledd av i utlandet.

Frank Martinsen

Senioringeniør

Mer fra Debatt