Annonse
04:00 - 11. september 2009

Utenrikspolitisk grunntone

Utenriksministeren er også kulturminister. Bare i år bruker utenriksdepartementet over 95 millioner kroner på kulturformål. 

Fiolinisten: Ramzi Aburedwan (bildet) kastet åtte år gammel steinen som utløste intifadaen i 1987. I dag leder han musikkskolen i Ramallah, den første og eneste i sitt slag på Vestbredden. Hans historie er utgangspunkt for et musikkstykke som ble fremført under Ultimafestivalen i fjor, og Aburedwan spilte også under Kammermusikkfestivalen i Oslo samme høst. Prosjektet er støttet av UD. Foto: Scanpix
Annonse

Høysesongen for musikkfestivaler er nettopp over. Det er visstnok over ti tusen av dem i Europa, jeg har hørt snakk om rundt et halvt tusen i Norge, med smått og stort, og selv har jeg i sommer hatt gleden av å oppleve en håndfull. I juli fikk jeg holde min egen «festival» som vert for et av Sveriges Radios tradisjonsrike «Sommar»-programmer med musikk og meninger.

Hva har så utenriksministeren med slikt å gjøre? Det er et spørsmål jeg liker å få, på linje med spørsmålet om hvorfor jeg bruker tid på å skrive og anmelde bøker. Svaret er enkelt: Dette er jo selve formålet med politikk, eller et resultat av politikken, at vi kan oppta oss med kultur og annet grunnleggende som gir livet mening. Det sies at utenrikspolitikkens mål er å gjøre innenrikspolitikken mulig. Eller sagt direkte: Å sikre rammer for kultur og verdier som gir livet retning. Norge har trygghet nok til å arrangere og oppleve festivaler, med all den betydning det har for et levende sivilt samfunn. Det skal vi være glade for.

To ting slår meg i møte med festivalene:

For det første: Gjensidig avhengighet i praksis. Når jeg på nært hold ser og hører hvordan musikere jobber sammen, hvordan et orkester eller et band spiller sammen, så tenker jeg på hvor avhengig hver utøver er av de andre de spiller med. Ingen sjanger illustrerer samspillets kunst bedre. Det er en påminnelse om betydningen av at relasjonen fungerer.

For det andre: Musikken og kulturen i alle festivalene forteller om hvordan noe av det aller viktigste i livet ikke kan måles. Vi kan selvsagt måle publikumstall, inntekter og utgifter, vi kan telle takter, desibel, øvingstimer, antall strykere og blåsere, eller telle antall øyne på terningene i anmeldelsene. Men vi kan ikke måle – og det skal vi være glade for – opplevelsen av musikk, gleden ved å spille og lytte, samspill, samklang, respekt for andres versjoner, de nye nyansene som dukker opp.

På samme måte er det ikke enkelt å måle alle effektene av kultursamarbeid med utlandet. Vi kan måle en budsjettøkning, som det faktum at Kulturløftet har gitt økte bevilgninger til UDs kultursatsing på 51,6 millioner kroner de siste fire årene, altså i tillegg til de ordinære budsjetter; det er nesten 50 prosent opp på fire år. Vi kan telle det økende antallet utenlandske journalister som besøker for eksempel Øyafestivalen i Oslo eller Festspillene i Bergen, og som skriver engasjert om norsk musikk. Vi kan telle avissider, spaltecentimeter, treff på websider eller disipler på twitter. Vi kan fastslå cd-salg eller publikumstall når norske utøvere deltar i utlandet. Vi kan telle antall boktitler oversatt fra norsk til andre språk, antallet har gått opp fra 100 til 300 på få år. Kanskje kan vi undersøke tallene for gjestedøgn på norske hoteller. Og meningsmålinger kan si oss noe om utenlandske målgruppers norgeskunnskaper.

Men, igjen: Hvordan måle en musikkopplevelse? En god bok? Et nytt byggverk som tar pusten fra deg? Økt innsikt i en annen kultur? Norske «fotavtrykk» internasjonalt innenfor arkitektur, design, kunst, musikk, litteratur, teater, dans?

Mye innenfor norsk kultursamarbeid med utlandet skjer i det små, men er virksomt i det store. Rekken er lang av små og store prosjekter med norske fremvisninger, samarbeid og samspill med miljøer i andre land. Vi kaller det gjerne kulturutveksling. Men det kan også fanges opp av uttrykket «public diplomacy»: virksomhet som bedrer gjensidig forståelse, knytter langsiktige kontakter og styrker forbindelsene over et bredt felt. I utenrikspolitikken kan internasjonalt kultursamarbeid inneha akkurat denne funksjonen. Men: Kulturen skal leve sitt eget liv og trenger ikke å være et redskap for noe annet. Et kulturuttrykk er og blir godt nok i seg selv. Det legitimeres ikke fordi det også er bra for noe annet.

Samtidig finnes det tangeringspunkter mellom kultur og utenrikspolitikk. Jeg har fire dimensjoner i tankene:

For det første: Samvær. Kultursamarbeid med utlandet skaper en møteplass. Og akkurat det kan ofte trengs en del konfliktherjede steder i verden, i byer, land og regioner hvor det kan være få anledninger, få mulighetsrom, hvor man er i stand til å møtes. Et internasjonalt kulturarrangement kan være som et torg, som brønnen midt på torget, vannposten, hvor man i fellesskap øste opp fra kilden til sine hus, traff kjente, hørte nytt, møtte de andre i landsbyen, for å bruke det bildet. På samme måte: Et kulturarrangement på tvers av grenser sørger for samvær, rundt musikk eller teater, ikke alene, men sammen med andre, mennesker fra en annen kultur.

For det andre: Tilhørighet. Norsk kultursamarbeid med utlandet viser at vi er en integrert del av en større geografi. Våre kulturuttrykk er en del av det nordiske, europeiske – ja, av verdens kulturarv. Derfor er de mange internasjonale kulturfestivalene som arrangeres, i Molde, Risør, Kongsberg, Stavanger, Harstad, Bergen og så videre, viktige arenaer og fyrtårn for disse byene. De viser også at vi er en del av det europeiske og globale kulturkartet. Vi finner vestafrikanske rytmer på en festival i Førde, urgamle kinesiske toner i Bergen og moderne russisk teater i Oslo, og vi tenker: vi er en del av noe større, og dette skjer her hos oss, i vår by.

Det peker mot en tredje dimensjon: Mangfold og betydningen av nye impulser. Mange musikkformer – ja, kunst og kultur i det hele – har vært multikulturell og i bevegelse til alle tider. Jazz kunne ikke ha blitt til eller utvikles uten en kontinuerlig miks av mennesker og musikk fra ulike geografiske lytteposter. For et ganske homogent land som Norge, er det en livsnødvendighet at nye kulturelle impulser bringes til oss, utenfra, og dessuten at norske kulturutøvere og skapende krefter får reise mye til utlandet. For å høre nytt, lære, spille med utenlandske kolleger og opptre overfor et nytt publikum. Ensidig dyrking av en såkalt nasjonal kultur, hva nå det måtte være, er et blindspor. Kulturens uttrykksmidler er universelle, som musikk, dans og visuell kunst: et felles globalt språk, på tvers av språkgrenser. I musikkgeografien snakkes musikk flytende av alle.

Og til sist: Kultur bygger broer som vi sårt trenger. Vi lar oss fascinere av den dialog vi ofte finner mellom musikere, filmskapere, kunstnere, forfattere – ja, av selve dialogen mellom utøvere og publikum. Det er mange eksempler på at kulturelle arenaer kan etablere og opprettholde kontakt når fastlåste holdninger – politiske, etniske, religiøse eller mellom generasjoner – ellers skaper barrierer. Kultur kan ta opp universelle idealer, menneskerettigheter og kultur kan redusere avstander, gjenoppbygge tillit, synliggjøre en felles identitet. På den annen side: Vi må slutte å si at vi bygger broer, men innse at vi bor på samme øy, har Khalid Salimi, lederen av Melafestivalen, sagt.

Som i musikken gjelder det å finne grunntonen. For å bruke et av tidens begreper: Vi er tjent med å ha et levende og internasjonalt kulturliv i en tid da folk ikke bare spør hva vi skal leve av, men også hva vi skal leve for og hvordan vi skal mestre å leve godt med hverandre, i Norge og i verdenssamfunnet. Med andre ord: Et anliggende også for utenrikspolitikken.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt