Annonse
04:00 - 02. januar 2009

Underkjent som sosial bevegelse

Det er for tidlig å avskrive den antroposofiske bevegelsen i Norge som en sekt uten samfunnsendrende kraft.

Nødvendig sortering: Den norske antroposofiske bevegelsen må ta et oppgjør med Rudolf Steiners filosofi og finne ut hva som bare er slagg fra Steiners samtid, skriver Margunn Bjørnholt.
Annonse

Er antroposofien i Norge en sosial bevegelse eller en sekt, spurte Rune Slagstad ved hundreårsjubileet for antroposofien i Norge i høst. I festforestillingen som avsluttet jubileet, bidro blant andre Slagstad med en refleksjon om bevegelsens status i dag. Han etterlyste en mer selvbevisst bevegelse som en motkraft i den offentlige samtalen, særlig i forhold til reformene i skolen, fordi: «Dette er skolen som har lært vår statsminister å skrive og tegne, om enn kanskje ikke å regne!» Slagstad kritiserte den antroposofiske bevegelsen for ikke å ha meldt seg på den samfunnsmessige debatten om skolen da det i løpet av 1990-tallet ble gjennomført en rekke skolereformer som gikk helt på tvers av steinerpedagogikken.

Det at de antroposofiske miljøene og steinerskolen ikke tok opp kampen om skolen i offentligheten er den viktigste begrunnelsen for Slagstads konklusjon: Antroposofien i dagens Norge er ikke en sosial bevegelse. En sosial bevegelse må, ifølge Slagstad, ha en samfunnsmessig ambisjon og representere en reell motkraft gjennom å delta i den offentlige samtalen om utformingen av samfunnet. Dette har den antroposofiske bevegelsen i altfor liten grad gjort.

Jeg mener det er for tidlig å avskrive den antroposofiske bevegelsens samfunnsendrende kraft.

Som mor til barn i steinerskolen i mange år har jeg også vært frustrert over at skolen i så liten grad har vært synlig i offentligheten, at dens pedagogikk og grunnideer fortsatt er lite kjent, og at skolen ikke har fremstått som en virkelig motkraft til den senere tidens skolereformer. Fraværet fra den offentlige samtalen har nok også ført til at skolen i dag har vanskeligere for å forsvare sin pedagogikk og sin læreplan, og nå er under sterkt press om å tilpasse seg krav og måleregimer som står i motsetning til steinerskolens pedagogikk og grunnsyn, og som ikke er tilpasset skolens egenart eller læreplan. Skolen har heller ikke vunnet frem med kravet om full statlig finansiering.

Samtidig har steinerskolen de senere årene vært utsatt for gjentatte harde angrep i pressen, og kommet på defensiven, både politisk og i offentligheten. Om man, som Slagstad etterlyste, i større grad hadde meldt seg på som en motkraft i forhold til den generelle utviklingen i skolen, ville man i dag nok fremstått som et tydeligere alternativ og hatt en bedre posisjon og muligens bedre rammebetingelser. Kanskje hadde også utviklingen i den offentlige skolen blitt en annen. Selv om jeg deler Slagstads oppfatning om at dette er en tapt mulighet for den antroposofiske bevegelsen, er jeg uenig i at man ut fra dette kan slutte at antroposofien ikke er en sosial bevegelse.

Til magistergraden i sosiologi studerte jeg alternative finansieringsorganisasjoner, der antroposofisk inspirerte banker utgjør en viktig del. I min studie inngikk blant annet den norske banken Cultura. Jeg fant at teori om sosiale bevegelser var en fruktbar tilnærming, og i avhandlingen diskuterer jeg, og kommer frem til, at den antroposofiske bevegelsen oppfyller definitoriske krav til en sosial bevegelse. Slagstad later til å mene at den viktigste (eneste?) måten en sosial bevegelse kan ha en samfunnsendrende ambisjon og representere en reell motkraft på, er gjennom å delta i offentlig debatt. Jeg mener en samfunnsendrende ambisjon og kraft kan komme til uttrykk også på andre måter.

Da jeg intervjuet daværende daglig leder for antroposofisk inspirerte Cultura, Svein Berglund, spurte jeg blant annet om hvordan han så på virksomheten og om han mente den alternative bankvirksomheten kunne føre til endring i samfunnet. Til det svarte han: «Vi ser dette i et perspektiv på tre til fire hundre år.» Det ga meg noe å tenke på: Dette må kalles revolusjonær tålmodighet. Siden den gang, i 1995, har Cultura vokst fra en liten spareforening til en profesjonell bank som i dag har en forvaltningskapital på over tre hundre millioner kroner.

I magisteravhandlingen så jeg den antroposofiske bankvirksomheten som ett av flere elementer i institusjonaliseringen av en sosial bevegelse. Den antroposofiske bevegelsen i Norge og internasjonalt har nedfelt seg i en rekke virksomheter og institusjoner på viktige samfunnsområder, med skoler og økologisk landbruk som tyngdepunkter. I tillegg finnes egen steinerskolelærer- og førskolelærerutdanning, eurytmi som skolefag og egen kunstform med egen utdannelse, samt andre virksomheter som arkitektur, forlagsvirksomhet, bokhandler, eget kirkesamfunn og en betydelig spredning av tilsvarende virksomheter til andre land.

Bankvirksomheten er en nøkkelvirksomhet som bidrar til overrisling av hele feltet, og til nyetablering, utvikling og vekst i virksomheter som bidrar i en alternativ retning og dermed langt på vei må sies å representere en motkraft av den typen Slagstad etterlyste. Det å endre pengestrømmene og bidra til utvikling av alternative virksomheter kan være en vel så viktig samfunnsendrende kraft på lang sikt, som det å endre tankene på kort sikt.

Min vurdering er at den antroposofiske bevegelsen har prioritert samfunnsendring gjennom praksis, fremfor deltagelse i den offentlige samtalen. Selv om jeg selv har savnet steinerskolen i offentligheten, kan også dette være del av et bevisst valg om å prioritere praksis, fremfor politikken eller misjonen. Om denne strategien er effektiv vil kanskje først kunne vurderes i et langsiktig perspektiv. Med sitt brede spekter av relativt autonome, alternative virksomheter med samfunnsendrende ambisjon, vil jeg ikke avskrive den antroposofiske bevegelsen som sosial bevegelse.

Jeg slutter meg ellers til oppfordringen Slagstad kom med. Den antroposofiske bevegelsen bør ta et intellektuelt oppgjør med Rudolf Steiner, slik venstresiden har tatt et oppgjør med Marx. Den bør sortere hva i Steiners tanker, filosofi og skrifter som er genuine og viktige innsikter å bygge videre på, og hva som er slagg fra samtiden hans. Uten et slikt oppgjør står bevegelsen i fare for å bli en sekt, selv om jeg tenker at de virksomhetene som er satt i gang representerer en selvstendig samfunnsendrende kraft som ikke nødvendigvis lar seg innordne under en indre kjernes eventuelle forhold til Steiners skrifter. Et oppgjør med Steiner kunne imidlertid bidra til at bevegelsen i større grad kunne melde seg på og bli en motkraft også i den offentlige samtalen om utformingen av samfunnet. På viktige områder som skole, økonomi og miljø representerer den antroposofiske bevegelsen sårt tiltrengte alternativer og viktige ideer som en mer selvbevisst og intellektuelt avklart bevegelse med større styrke kunne fremmet i offentligheten.

Margunn Bjørnholt er magister i sosiologi med avhandling om alternative finansieringsorganisasjoner, og forsker ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt