Annonse
04:00 - 30. oktober 2009

Tvang er krenkende. Er det likevel riktig?

Tvang i psykiatrien: Det er store forskjeller mellom institusjonene med hensyn til tvang, skriver Gro Hillestad Thune.
Annonse

Tvang

«Tvangsmedisinering er kanskje det mest krenkende tiltaket storsamfunnet har satt i system. Det betyr ikke at det er feil.»

Slik formulerer avdelingsoverlege og psykiater Anders Gaasland seg i avisen her sist uke. Han forteller om en pasient som i ettertid takker ham for å ha presset henne til å ta medisin. Med utgangspunkt i denne historien, konkluderer han med at han er glad for å ha denne muligheten til å bruke tvang for å hjelpe mennesker i en truet livssituasjon selv om det innebærer en alvorlig krenkelse.

Jeg tillater meg å oppfordre til en mer nyansert omtale av psykiatriens bruk av tvang. Det gjør jeg på vegne av de mange som ikke er takknemlige for å være tvangsbehandlet, men som tvert imot er blitt sterkt traumatisert og livende redde for psykiatrien. Noen er blitt så skremt at de til og med er redde for å oppsøke fastlegen når de er syke. Nylig ble jeg bedt om å være med en tidligere psykiatrisk pasient til en ortopedisk spesialist. Frykten for psykiatrien gjorde det vanskelig å gå dit alene.

Noen er for syke til å forstå at de trenger medisin, og da kan tvangsbehandling begrunnes saklig. Dessverre har dette ofte sammenheng med at de ikke har fått adekvat hjelp på et tidligere tidspunkt. De har ikke blitt trodd eller ansett som syke nok.

Men det betyr ikke at alle tilfelle av frihetsberøvelse og tvangsmedisinering som i dag foregår innen rammen av psykiatrisk behandling, er uproblematisk. Myndighetene har i mange år uttrykt stor bekymring for at tvang brukes for ofte. Det samme har Norsk Psykiatrisk Forening i sitt manifest ved 100 årsjubileet. Jeg underviser og holder foredrag og treffer stadig psykiatere med erfaring fra psykiatriske institusjoner i andre land som beskriver det sjokket de fikk i møte med norsk psykiatri, nettopp på grunn av all tvangen som brukes her. En mente det brukes fire ganger så mye tvang som i psykiatrien i hans hjemland i Øst-Europa.

Det er åpenbart store forskjeller mellom institusjonene med hensyn til hvor lett man tyr til tvang. Jeg har ikke noen grunn til å betvile at overlege Gaasland er ydmyk i sin gjerning og ikke misbruker sin makt. Men det er neppe tvil om at ganske mange gjør nettopp det, frihetsberøver og tvangsmedisinerer uten å vite nok om hva pasienten trenger og uten å lytte til de pårørende; overhører bekymring for at dosene er for høye eller at medisinen burde vært en annen; overkjører pasienter som ønsker å mestre sin sykdom; ikke tar hensyn til ønsker om å trappe ned på medisinene eller få alternativ hjelp. Det som dessverre også går igjen er et desperat ønske fra pasienter og pårørende om omsorg, omtanke og medmenneskelighet sammen med tvangssprøyten. Som Gaasland selv skriver: Tvang er krenkende. Det gjør noe med pasienten og dennes tillit til legen og til helsetjenesten. Det er ikke så lett å forstå hvordan et menneske som opplever møtet med psykiatrien som et maktovergrep, får styrket selvtillit og blir bedre i stand til å takle livet fremover.

Tvang gjør også noe med dem som utøver tvangen. En psykolog formidlet følgende observasjon: «På et seminar for psykologer i akuttpsykiatri arrangert av Norsk Psykologforening gjorde jeg den interessante observasjon at psykologer med ansvar for etablering og gjennomføring av tvunget psykisk helsevern var nesten uten motforestillinger til tvang der psykologer uten slikt ansvar var skeptiske.»

Ansatte i det psykiske helsevern har en viktig jobb å gjøre, og den er vanskelig. Alle skjønner det. Men det er og blir et stort tankekors at så mange pasienter og pårørende er så opprørte fordi de opplever det de trodde skulle være behandling, som mishandling. Etter min mening er det på tide å rette blikket mot innholdet og kvaliteten på denne delen av helsetjenesten. Hva slags hjelp er det mennesker i en truet livssituasjon egentlig får på psykiatriske institusjoner og i kommunale boliger? Hva er grunnen til at så mange er livende redde for psykiatrien og etterlyser bedre omsorg, mer vennlighet og medmenneskelighet? Hvorfor sier en ung pasient med mange års erfaring både inne på institusjoner og i kommunal omsorg: «Mamma, de behandler meg som et dyr»? Hvorfor får jeg daglig henvendelser fra mennesker som mener psykiatrien har krenket menneskerettighetene deres?

Samfunnet vårt trenger et godt psykisk helsevern som vi alle kan ha tillit til. Derfor må vi begynne å snakke åpent om den delen av behandlingen som er dårlig og som resulterer i at pasienter ikke blir bedre, men tvert imot mer deprimerte, mer fulle av angst, mer aggressive eller mer psykotiske. Jeg skjønner at dere som prøver å gjøre en god jobb, har behov for å forsvare dere mot unyansert kritikk. Men en like unyansert skjønnmaling av lovens tvangshjemmel er etter mitt syn et lite fruktbart utgangspunkt for en slik helt nødvendig konstruktiv og saklig diskusjon.

Gro Hillestad Thune

Advokat og menneskerettighetsrådgiver

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt