Farsrollen
Årets julekalender på NRK er Jul i Svingen, en serie om det vesle bygdesamfunnet Svingen et sted på Østlandet. Som seere følger vi familiene og det lille samfunnet i førjulstida, med juleforberedelser og vinteraktiviteter. I Morgenbladet fredag 11. desember skriver Simen Sætre om Jul i Svingen. Han slår fast at serien er et uttrykk for farsrollens sammenbrudd og en «fullstendig nedrivning av farsautoriteten».
Jeg mener at Sætre gjør en tabloid overfortolkning. Mitt hovedpoeng er nettopp at Jul i Svingen ikke kan ses som det ene eller det andre, men som et verk som rommer flere mulige måter å være far på, og flere mulige tittemåter.
Sætre fokuserer på karakteren Marvin (bildet). Marvin er far til Linus og Klara, og mannen til Agnetha. Agnetha beskrives i serien som en slags superkvinne som er stødig, handlekraftig og bestemt. Marvin er det tvert motsatte, men mener det godt. Selv om han heiser lille Nure opp i en heisekran, selv om han jukser under barnas skistafett. Det er bare tull med Marvin. Men Linus og Klara elsker ham. Og mine jenter på fire og fem elsker ham og sier flere ganger hver dag: «Pappa, du e han Marvin!»
Simen Sætre har sett seg blind på Marvin. Marvin gjør særdeles mye rart som får enhver forelder til å krympe seg. Men Marvin er likevel ikke den eneste pappaen i Jul i Svingen. Og alle fedrene gjør ikke som Marvin. Sætre hevder med utgangspunkt i Marvin at Far er det nye Barn. Jeg hevder at dette er en feilslutning. Heller er det rett å si at noen fedre er som barn. Noen er det ikke.
Litteraturteoretikeren Mikhail Bakhtin understreker at en tekst eller et verk har flere stemmer og meninger, og at det ikke alltid er i samklang eller symfoni. Dette er nyttige prinsipper. De forebygger ideen om at det bare finnes en tolkning og om at en tekst kommuniserer klart og entydig.
Jul i Svingen kan vanskelig ses som en fullstendig nedrivning av farsautoriteten. Det er nemlig flere ulike fedre som avbildes. Ved siden av Marvin er det særlig én far som gis mye plass. Biggen er alenepappa til Åsa og er det rake motstykket til Marvin. Han driver bensinstasjon, er langrennstrener for ungene, og aktiv i lokalmiljøet. I møte med ungene er han stabil, ansvarlig, rolig og blid. Motsetningene (ikke konfliktene) mellom Marvin og Biggen står sentralt om man skal se Jul i Svingen ut fra et kjønnsperspektiv. De er representasjoner for ulike potensialer fedre har. I tillegg til disse to er det også andre fedre til stede, dog i biroller. Pappaen til Atif er muslimen som lar seg rokke. Pappaen til Børre er først og fremst til stede ved sitt fravær. Summen er at det er mange farsroller og at foreldreautoriteten eksisterer på ulike måter.
Et sideblikk til kvinner og barn er interessant også i relasjon til fedrene. De mødrene som blir fremstilt, er tilsvarende flertydige. Superkvinnen Agnetha er nevnt. I tillegg har serien sin Tårnfrid, i mammaen til Børre, som aldri har tid til annet enn jobben og glemmer kalender og julemat. Grethe, mammaen til Nure, er nevrotisk og overbeskyttende. Og mammaen til Atif er muslimen som lar seg rokke. Skulle man ta for seg en av disse, kunne man slå fast at Jul i Svingen gir uttrykk for hvordan mødre er overbeskyttende nervevrak i dag. Selvsagt blir det feil.
I fremstillingen av ungene er det – om noe – påfallende hvor liten rolle kjønn spiller. Ungene er like aktive, snille og slemme uansett kjønn. De diskuterer i en episode hvem som er feigest av gutter og jenter, men konkluderer, ikke overraskende, med at det er uavgjort.
Simen Sætre, du tar ikke feil! Men du overdriver når du trekker frem den karikerte Marvin og lar ham representere noe veldig stort. Her er det flere stemmer i sving. Ikke i stua vår, riktignok. Der er ungene særs enstemmige og monologiserende når de hver dag messer at jeg er Marvin, ikke Biggen. Den enkle og tidsriktige løsningen er selvsagt at de fleste fedre er noen deler Marvin, noen deler Biggen, og noen deler av andre mer eller mindre tilstedeværende fedre.
Torjer A. Olsen er religionshistoriker og kjønnsforsker ved Universitetet i Tromsø.