«Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn». Det er tittelen på regjeringens Kriminalomsorgsmelding som ble lansert i fjor høst. Det er et merkelig dokument. Her trekkes ideologien som skal legges til grunn for norsk «kriminalomsorg» i årene fremover opp. Det handler tilsynelatende om straff. Men ser man etter, er det faktisk helt andre ting man er opptatt av.
Hva er straff? Den definisjonen våre straffemyndigheter holder seg med er at straff er «et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av en lovovertredelse, i den hensikt at det skal føles som et onde». Poenget med straffen er at den skal gjøre vondt. Straff er hva man kan kalle «investering i smerte». Man benytter smerten, et onde, for å oppnå bestemte effekter. Det kan skje ved å avskrekke potensielle lovbrytere fra å begå lignende forbrytelser (allmennprevensjon), gi den dømte en smertefull lærepenge så han ikke begår nye lovbrudd (individualprevensjon) eller sørge for at han påføres den smerten han «fortjener» (gjengjeldelse).
Man ville vel forvente at man i en melding som skal ta for seg straffegjennomføringen, ville drøfte hvordan man hadde til hensikt å oppfylle disse formålene. Opplever fangene så mye smerte som man tilsikter? Får fangene en kraftig nok lærepenge? Får de den lidelsen de fortjener? Avskrekkes publikum nok? Og hvordan skal man måle disse tingene? Men i Kriminalomsorgsmeldingen forsvinner smertepåføringen ut av synsranden til fordel for inkapasitering (å holde fangen innesperret for å hindre ham i å begå nye forbrytelser) og rehabilitering.
Ut fra den nevnte definisjonen av straff kan imidlertid verken inkapasitering eller rehabilitering sies å være straff. Inkapasitering er ingen investering i smerte. Her kunne frihetsberøvelsen i prinsippet gjøres så trivelig at den ville fremstå som et gode og ikke et onde. Tilsvarende kan heller ikke rehabilitering sies å være straff, i alle fall ikke hvis man med rehabilitering mener noe annet enn avskrekking gjennom ondepåføring.
Hvis man forsøker å forbedre fangen gjennom programmer, samtalegrupper, studier, arbeid og så videre i løpet av frihetsberøvelsen, så er ikke dette straff, med mindre det er selve smertepåføringen som fører til det ønskede resultatet. Rehabiliteringen er som et tannlegebesøk: Den kan nok gjøre vondt, men smerten er en utilsiktet bivirkning, ikke det man investerer i. Når våre myndigheter skal analysere hvordan de i fremtiden skal straffe, så ser de med andre ord ganske enkelt bort fra den tilsiktede smerten og snakker om andre ting. Man kan eller vil ikke snakke om det straff egentlig handler om (tilsiktet smerte). Det er som om man skulle se bort fra forskning og undervisning når man drøftet universitetets innhold og fremtid.
I min nye bok Den tilsiktede smerten har jeg forsøkt å analysere hvordan våre straffemyndigheter systematisk nedtoner den tilsiktede smertepåføringen når de drøfter straffegjennomføringen, og hva som kan være bakgrunnen for denne «blindflekken». Her skal jeg nøye meg med å skissere et par punkter.
Det har foregått en tiltagende «medikalisering» av strafferetten. For hundre år siden var kanskje presten den mest sentrale figuren i fengselet fordi han skulle «omvende» fangen gjennom sjelesorg, forkynnelse og moralsk oppbyggelig undervisning. I dag skal forbedringen skje gjennom vitenskapelig fundert programvirksomhet, samtalepraksis, motivasjonsarbeid og så videre. Betjentene skal bli en slags terapeuter som gjennom intensiv kursing skal lære seg siste nytt fra det psykologiske og psykiatriske kunnskapsfeltet, i tillegg til at man skal bringe inn psyko-ekspertise utenfra som skal være med på å hjelpe fangene med rehabiliteringen. Sammen med evalueringer på alle bauger og kanter skal dette gi en «kunnskapsbasert kriminalomsorg», der man aldri beslutter noe om fangens videre skjebne i systemet uten en «individuell vurdering». Det er viktigere hvem fangen er, enn hva han har gjort.
«Fleksibilitet i straffegjennomføringen» er blitt det store løsenordet: Reaksjonen skal skreddersys den enkelte fange ut fra hvem han er, det vil si hvor stor «risiko» han utgjør, og hva som ellers er unormalt med ham. Fengselet blir dermed å ligne med et psykiatrisk sykehus, der man til tider må sperre pasienter inne med tvang for å beskytte samfunnet og pasienten mot seg selv samt bedrive rehabiliterende terapeutisk virksomhet for å få ham på rett kjøl. Straff – påføring av et tilsiktet onde – gir lite mening i et slikt «medisinsk» system, der man kun tenker rehabilitering og samfunnstrygghet.
Et slikt system synes imidlertid å bli svært urettferdig hvis man fokuserer på den tilsiktede smerten. Fra og med fengselsloven av 1958 er det «frihetsberøvelse» som skal være det eneste straffeelementet i fengselsstraffen (det som skal gjøre vondt). I meldingen opererer man med et helt spekter av straffer som alle er «frihetsberøvelse»: Fengsler med et høyt sikkerhetsnivå, fengsler med lavere sikkerhetsnivå, frigang, overgangsbolig, landsbyfengsel og hjemmesoning med elektronisk fotlenke. Det åpnes dermed opp for store smerteforskjeller, siden «kriminalomsorgen» selv kan velge hvor den vil plassere den dømte.
Sett at to personer får ett år ubetinget fengselsstraff for samme type forbrytelse. Etter en individuell vurdering blir den ene satt i det strengeste fengslet, og fengselsledelsen finner ut at det ikke er sikkerhetsmessig forsvarlig å flytte ham over i noe annet fengsel. Heller ikke prøveløslatelse kan av den grunn tilstås ham. Den andre personen blir derimot vurdert som helt harmløs og får derfor frigang fra første dag, overgangsbolig etter tre måneder og prøveløslatelse etter åtte måneder. De to fangene har altså fått samme (smerte)dom, men blir påført svært ulik mengde straffelidelse. I Kriminalomsorgsmeldingen ser man her ikke noe problem, siden man ikke forholder seg til den tilsiktede smerten.
Det mest betenkelige av alt er kanskje at man ved å overse den tilsiktede smerten stilltiende kan overføre store deler av straffeutmålingen fra lov og domstol til fengselsmyndighetene. Med vitende og vilje vil man at straffemyndighetene helt egenrådig skal bestemme hvor de vil plassere fangen, og hvor lenge han skal bli der han er. Fengselsledelsen utøver dermed en form for enevoldsmakt overfor fangesamfunnet, der den på egen hånd kan forvalte fangenes skjebne så lenge de er i dens hender. Plasseringen av fangene er basert på mer eller mindre amatørmessige skjønnsvurderinger som domstolene ikke legger seg opp i. I en slik situasjon blir faktisk ofte størstedelen av straffesmertene i praksis «utstedt» av fengselsmyndighetene, og ikke av domstolene. Dermed blir fangene også temmelig rettsløse, siden det ikke foregår noen rettslig prøving av de ulike beslutningene som fører til at noen forblir i de strengeste anstaltene tiden ut. Våre straffemyndigheter ofrer ikke denne utviklingen en tanke. For her har man «glemt» den tilsiktede smerten og kaller det man driver med for «kriminalomsorg».
Espen Schaaning er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo. Han har særlig arbeidet med Michel Foucaults filosofi og emner knyttet til straff og rettspsykiatri.