Annonse
04:00 - 30. oktober 2009

Stopp sammenslåingen!

Ansatte ved Høgskolen i Oslo opplever ledelsens vedtak om sammenslåing krenkende og uakademisk.

Motstand: I fjor høst gikk ledelsen ved HiO inn for en sammenslåing mellom høgskolene i Oslo (bildet) og Akershus. Underskriftsaksjonen for å få utsatt hastevedtaket om sammenslåing har samlet mer enn 500 HiO-underskrifter.Foto: Sara Johannessen/HiO
Annonse

Alle honnørordene var på plass i forslaget til intensjonsavtale om sammenslåing av høgskolene i Oslo og Akershus som styrene ved de to høgskolene fikk seg forelagt onsdag denne uken:

… høgskolene ønsker å øke kvalitet og omfang på undervisning, forskning, formidling og kunstnerisk utviklingsarbeid slik at det holder et høyt internasjonalt nivå. Samtidig vil høgskolene styrke samarbeidet med samfunn og arbeidsliv regionalt og nasjonalt.

Det er bare en hake ved disse blomstrende uttalelsene: Ved Høgskolen i Oslo, Norges største, med 1100 tilsatte, mener de aller fleste av dem som får det direkte og konkrete ansvaret for å øke kvaliteten til et høyt internasjonalt nivå, at forslaget ikke burde vært fremsatt. Det mangler skikkelig utredning. Den fremsatte ønsketenkningen holder ikke som begrunnelse for hastevedtaket. Samarbeid mellom institusjoner bør fremmes på andre måter enn ved administrativt overstyrt sammenslåing. Når slike tunge prosesser igangsettes uten støtte hos dem som i første rekke skal «dra lasset», får det ofte paradoksale konsekvenser, jf. erfaringene fra kunsthøgskolene, museumssektoren og kulturfeltet. Det går an å lære av andres slitsomme erfaringer.

 

Ved HiO var det lenge «opplest og vedtatt» at denne høyskolen skulle motstå universitetsdriften, for å ivareta høyskolens samfunnsgitte mandat som profesjonsutdannelsesinstitusjon. Rektor kom imidlertid frem til at profesjonsuniversitetet var en bedre visjon, og i fjor høst ble sammenslåingen mellom høgskolene i Oslo og Akershus også inkludert i fremtidsvisjonen. Fagforeningene arrangerte informasjonsmøter. Men argumentene mot, blant annet at to så tunge prosesser samtidig ville bli for krevende, gjorde ikke særlig inntrykk på ledelsen. En utredning som raskt var blitt snekret sammen ble sendt ut på høring i eksamenstiden i vår. Til tross for at høringsuttalelsene var nærmest entydige om at utredningen ikke holdt mål, og derfor ikke kunne tjene som grunnlag for et sammenslåingsvedtak nå, foreslo administrasjonen at høgskolestyret skulle fatte prinsippvedtak om sammenslåing den 28. oktober. Forskerforbundet ved høgskolen, med støtte fra Utdanningsforbundet, innkalte da til et orienteringsmøte den 22. oktober. Det ble også igangsatt en underskriftsaksjon for å få utsatt hastevedtaket om sammenslåing. Denne har på kort tid samlet utrolige 500 HiO-underskrifter. På møtet ble ledelsen kritisert for en provoserende og uakademisk fremgangsmåte; for å overse høringsuttalelsene og gå inn for å fatte et vedtak på et ytterst spinkelt utredningsgrunnlag.

 

La oss forsøke å gå bak den pågående striden. Motsetningene dreier seg ikke om hvorvidt høgskolene i Oslo og Akershus bør bli én høgskole. Og det dreier seg ikke om samarbeid eller vilje til samarbeid. De faglig ansatte mener dette er en ledelsesskapt strid. Motsetningene suger sin næring fra en tenkemåte og en behandlingsmåte som vil ta tid, og ta engasjementet bort fra de faglige oppgavene. På orienteringsmøtet i forrige uke ga forskerforbundets tidligere leder ved HiO, Erik Grønvold, uttrykk for dette, da han skulle begrunne hvorfor han opplevde saksbehandlingsprosessen som krenkende. Hvilke konsekvenser en sammenslåing vil få for den fremtidige utviklingen, for de ansattes motivasjon og deltagelse i høgskoledemokratiet, er et åpent spørsmål.

 

Høgskoler og universiteter er utdannelsesinstitusjoner med mange likheter, men også med vesentlige forskjeller. De har dannelsesverdiene felles, men kan skille lag når det dreier seg om utdannelsenes konkrete mål, innretning og innhold. De statlige høgskolene har som primæroppgave å utdanne profesjonsutøvere; lærere, helse- og omsorgspersonell, ingeniører osv. Dette er ulike handlings- og samhandlingsorienterte yrker med et samfunnsgitt mandat: Profesjonsutdannelsene skal utdanne til praktisk yrkesutøvelse. Det dreier seg om konkret og direkte deltagelse, om medvirkning og inngrep i folks liv; i klasserommet, i behandlings- og omsorgssituasjoner, bak skrankene og i gatene. Profesjonsutøverne er velferdssamfunnets «frontsoldater», eller førstelinjearbeidere. De skal praktisere, og i sin praksis formidle vårt samfunns verdier – noe også høgskoleledelsen burde.

 

Et trekk ved læringstradisjonen i de profesjonsutdannende høgskolene, har vært øving under kyndig, reflekterende og korrigerende veiledning. Den praktiske kunnskapstypen er i stor utstrekning knyttet til person og kontekst. Forskningsuniversitetet har et annet siktemål. Der er det andre idealer som dominerer. Det overordnede ved universitetet er opparbeiding av ny kunnskap; av allmenn, universell eller kontekstuavhengig kunnskap. Her er det forelesninger, litteraturstudier og selvstudier som preger studentenes hverdag, med seminarer, og i noen fag laboratoriearbeid som integrerende element. Noen universitetsstudier som utdanner praktikere har riktignok elementer av øvelse, men det er unntakene. Også disse underordner seg trykket fra idealene til forskningsuniversitetet. Vi har altså å gjøre med to ulike, men likeverdige, kunnskapsinstitusjoner. Derfor må vi kunne sette ord på vårt kunnskapssyn og vår faglige selvforståelse. Høgskoleledelsens hastverk og strategiske grep tyder på at de ikke har forstått hvor viktig det er å sette ord på og utvikle en bevissthet om egen virksomhet.

 

I en utdannelse for handling og samhandling vil den dømmekraftsorienterte, kontekstuelle kunnskapen være overordnet. Denne kunnskapstypen er ofte vanskelig å verbalisere, og blir derfor oversett og underkjent som virkelig kunnskap av den hegemoniske kunnskapsforståelsen. Men det er denne praktiske kunnskapstypen som har vært, og må være, «bunnplanken» i profesjonsutdannelsene. Samarbeid og debatt om vår egen faglige selvforståelse og praksis får svært dårlige kår når den administrative og faglige ledelsen mangler respekt for profesjonsfagenes og de enkelte utdannelsenes egenart.

 

Det er ingen tvil om at det er forskningsuniversitetets perspektiv og behov som preger den offentlige debatten. Debatten gjenspeiler de to kunnskapsinstitusjonenes ulike status og selvbevissthet. Det har ført til at profesjonsutdannelsenes særegne faglighet har kommet helt i bakgrunnen, noe som også var tydelig i valgkampen. For å rette på dette må vi stille spørsmålet: Hva vil vi med høgskolene? Hva er de profesjonsutdannende høgskolenes mandat? Hvilke kunnskaps-, vitenskaps- og forskningssyn og hvilke forståelsesformer og læringsformer skal gis prioritet i høgskolen?

 

Å slå sammen er noe annet enn å utvikle sammen. Alternativet til den overstyring og de strategiske grep vi nå opplever, kan være stimulering av faglige samarbeidsprosjekter, og samarbeid om å opparbeide kunnskap om og respekt for den praktiske kunnskapstypen. Slik jeg ser det, bør dette være en prioritert oppgave for de praksisorienterte profesjonsutdannelsene. Det er dette som vil ivareta profesjonsutdannelsenes konkurransefortrinn i et stadig mer ubehagelig, markedsorientert konkurransesamfunn.

 

Sigurd Haga er forsker ved Seniorsenteret, Høgskolen i Oslo.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt