Annonse
04:00 - 11. desember 2009

Stagnasjonen i institusjonen

Annonse

Cannabis

Bergljot Baklien tok opp min kritikk av Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus) i Morgenbladet 4. desember. Hun tror ikke Sirus vil kunne drive en mer uavhengig forskning hvis de får vilkår på linje med instituttsektoren for øvrig. Men problemet med Sirus er ikke manglende uavhengighet, men mangel på fornyelse.

Jeg har i mange år studert forholdet mellom kunnskap og politikk. Sirus har en nøkkelrolle i norsk samfunnsvitenskapelig rusforskning. Det finnes riktignok et eget forskningsprogram for rusforskning, men blant annet grunnet Forskningsrådets prioriteringer de siste årene, er det begrenset med samfunnsvitenskapelig rusforskning utenfor Sirus. Sirus’ målsetting er at forskningen skal bidra til å oppfylle politikkens mål.

Derfor har rusforskningen de siste årene blitt rettet nesten utelukkende mot målsettingen om å realisere en bestemt politikk. Like viktig er selvsagt spørsmålet om hva som former politikken og samfunnets respons. Dette har fått liten forskningsmessig oppmerksomhet. Denne utviklingen i norsk samfunnsvitenskapelig rusforskning beskrev jeg grundig i fagbladet Rus og samfunn for nesten ett år siden. Det kom ikke en eneste kommentar.

Jeg har flere ganger tidligere tatt opp spørsmålet om uavhengighet direkte med forskningsmiljøet på Sirus. Responsen har vært entydig: Vi blir aldri presset på våre forskningsmessige konklusjoner. Hva er da problemet? Problemet er at organisasjonsformen og den store grunnbevilgningen forhindrer fornyelse av norsk samfunnsvitenskapelig forskning på feltet. Rusforskningen bør ikke være en sektoroppgave. Den bør være del av større miljøer i et velferdspolitisk felt, både i instituttsektoren og ved universitetene. Vi trenger også et internasjonalt perspektiv. Sirus-modellen er foreldet. Forskerne her har hatt uvanlig gode økonomiske betingelser. Det er lett å forstå at de misliker mine forslag, men jeg tror en omlegging vil gi oss bedre samfunnsvitenskapelig rusforskning.

Samfunnsforskningen bør være forutseende og visjonær. Da er det ikke tilstrekkelig å føre et bokholderi over politikkens resultater. Det var et slag for statsvitenskapen at ingen forutså Berlin-murens fall. På narkotikaområdet kommer det til å falle en mur i overskuelig fremtid. I likhet med forskerne i DDR-staten kan vi da stå forvirret tilbake og lure på hva som skjedde. Forbudet mot narkotika ble vedtatt i Norge i 1968, og i årene etter dette har vi gjennomgått enorme sosiale endringer. Narkotikaproblemet er ikke det samme i dag som for 40 år siden. Sirus burde være en pådriver for forskning for å forstå endringene. Det har institusjonen ikke vært.

Svanaug Fjær

Dr.polit., forskningsleder, IRIS – International Research Institute of Stavanger

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt