Seksualitet
Intensjonen bak boken Skapsprengerne er den aller beste. Anniken Huitfeldt, som har redigert boken, forklarer at boken skal bidra til «økt toleranse og respekt overfor homofile» og føre til at mennesker skal «få leve gode liv uavhengig av hvem de forelsker seg i».
Jeg registrerer med interesse at Skapsprengerne presenterer oss for en flytende forståelse av menneskets seksualitet. Skaphomsen Erling forteller at han i tolv år hadde et godt seksualliv med sin kone og fikk fire barn før han ble skilt. Håvard Kleppa var forelsket i mange jenter og hadde flere forhold. Trine Rønning forelsket seg bare i gutter til hun var nærmere 20 år, og fotballspilleren Thomas Berling møtes av følgende spørsmål i boken: «Du hadde jo hatt sex med jenter, hvordan var det å ha sex for første gang med en mann?»
Også i bokens faglige del møtes vi av en argumentasjon som forteller oss at menneskets seksualitet er temmelig kompleks. Geir Helge Roaas forklarer at det går an å «være gift med en av motsatt kjønn og være heterofil og samtidig leve homoseksuelt». Han slår videre fast: «Det er du sjøl som bestemmer hva din seksuelle identitet skal hete/være».
Dette konstruktivistiske perspektivet, at mennesket selv kan bygge og forme sin identitet og seksualitet, kolliderer i stor grad med den retorikken som ble brukt til støtte for den nye ekteskapsloven. For perspektivet har i stor grad vært at homofiles seksualitet er fasttømret og uforanderlig. Derfor er det dypt urettferdig at de ikke, som heterofile, kan gifte seg. De har jo ingen annen mulighet, og deres seksuelle identitet er nøyaktig like normal og naturlig som heterofiles.
For øvrig virker det ganske pussig at samme lege i samme artikkel skriver at «verken psykologer eller leger, prester eller imamer kan helbrede bort din seksuelle identitet». Nei vel? Men hvis det faktisk er slik at mennesket selv (noe jeg selv mener er altfor overfladisk) kan avgjøre sin seksuelle identitet, hva er da i veien for at vedkommende kan få hjelp av en psykolog til dette?
Selv kjenner jeg personlig flere kristne homofile som har opplevd en betydelig endring i sin seksualitet. Et par av dem forteller også sin historie i min nye bok Mine homofile venner. Det betyr ikke at jeg mener homofili er en slags sykdom som kan helbredes. Men det virker ganske fundamentalistisk å hevde at menneskets seksualitet ikke kan endres, og fullstendig selvmotsigende å kombinere en slik påstand med et konstruktivistisk perspektiv på seksualitet. Homobevegelsen har rett og slett et forklaringsproblem når den vekselvis latterliggjør og hetser kristne som hevder at seksualitet kan forandres for så å innta omtrent samme ståsted.
Skapsprengerne er en bok om toleranse, som riktignok fremstår ganske enveiskjørt. Kritikken mot foreldre og søsken som ikke taklet de homofiles utmarsj fra skapet, er flere ganger meget hardhendt. Det er grunn til å spørre om boken har tatt nødvendige hensyn til mennesker som lett kan identifiseres. En storesøster som reagerer negativt kan lese at årsaken var at hun var mer opptatt av fasaden enn av å tenke med hjertet. Om et foreldrepar står det at de aldri var særlig nær datteren sin.
Enda mer tydelig er stemplingen av alle de som er negative til den nye ekteskapsloven. De er diskriminerende og fordomsfulle, men heldigvis i ferd med å dø ut. Håvard Kleppa, sønn av Magnhild Meltveit Kleppa, gir uttrykk for at han syntes det var utrolig at moren hans ikke kunne bestemme seg for hva hun skulle mene om ekteskapsloven «i ei sak som var så viktig for likeverd, toleranse og menneskeverd». Når så statsråden forandret syn, kan boken fortelle at hennes standpunkt handler om å stå «fjellstøtt på standpunktet om at homofil og heterofil kjærleik er like mye verdt». En religiøst begrunnet avvisning av homofilt samliv møtes med minimal toleranse. Stylisten Jan Thomas sier: «Jeg blir ganske provosert når folk bruker Bibelen til å rakke ned på sånne som meg, det finner jeg meg ikke i ( ) vi skal ikke godta at noen gjemmer seg bak religion eller gamle lover for å undertrykke andre mennesker.»
Jeg innser at de av oss som avviser homofilt samliv på etisk grunnlag er i mindretall i vårt land. Kanskje er vi også i ferd med å bli en sårbar minoritet. Derfor bør vi reflektere over konsekvensene av slike utfall som Jan Thomas leverer. Synes Anniken Huitfeldt, som er minister for alle barn i fedrelandet, at det er uproblematisk hvis barn av kristne (konservative) foreldre får beskjed om at foreldrene rakker ned på og undertrykker homofile?
Mye har skjedd når det gjelder homofiles situasjon i Norge. Homofile opplever mer toleranse. Det er bra. Jeg vil gjerne ta sterkt avstand fra den forfølgelse og trakassering som homofile blant annet opplever i muslimske land.
Likevel mener flere av bokens bidragsytere at svært mye gjenstår. Det er nemlig ikke nok med homotoleranse. Problemet er at samfunnet er «heteronormativt», det blir tatt for gitt at mennesker er heterofile, og en heterofil livsstil blir presentert som det normale og naturlige. Åse Røthing skriver at det er «viktig å rette et kritisk fokus mot den plassen heteroseksualiteten har i dagens norske samfunn».
Slike perspektiver gir grunn til stor uro. For da handler det ikke lenger om å vise respekt for at mennesker tar ulike valg, og at også homofile må ha rett til å leve slik de ønsker. Med Skapsprengerne står vi overfor en statsautorisert bok som fremmer full seksuell frihet og problematiserer at heterofil livsstil i vårt samfunn blir presentert som noe positivt.
Espen Ottosen Informasjonsleder i Misjonssambandet