Multikulturalisme
Hva må medlemmene av et samfunn ha felles om det skal bli tilstrekkelig oppslutning om «felles institusjoner og praksiser»? Thomas Hylland Eriksen anbefaler ikke uventet «sekularisme» som grunnlag både for sikring av frihet og for den nødvendige enheten i samfunnet (Morgenbladet 14. august). I Hylland Eriksens fremstilling mangler et vesentlig aspekt. Han setter samfunnet i fokus, men tar ikke med statsmakten. Mangfoldet vil man styre og administrere. Men hvordan fungerer sekularismen som statlig styringsideologi? Under hundreåret etter den store franske revolusjon oppsto en dyp konflikt mellom statsmakter som fulgte en sekularistisk styringsideologi og Den katolske kirke. Mønsteret i denne konflikten kan spores også i dag. Men situasjonen er likevel dramatisk endret. Kirken har mistet sin posisjon som tilnærmet likeverdig part i konflikten. I det moderne liberale demokratiet utspilles konflikten på statsmaktens premisser.
Den franske revolusjon brakte for alvor de to begrepene frihet og historie (forstått som en prosess mot utopia) inn i den politiske filosofi. For sekularismen er historiens mening å utvikle et samfunn som gir individuell frihet og fellesskap. Religiøs kultur blir vurdert ut fra spørsmålet om den fremmer, eventuelt hindrer, det frigjøringshistoriske prosjektet. Virkelig realisering av individuell frihet består i identitetsrealisering. Og menneskelig identitet er hva den enkelte erkjenner og erfarer som sin identitet. Det gis ikke innholdsbestemte normer for identitetsvalget, bare ett krav: aksept av gjensidig rett og mulighet for et slikt valg for alle samfunnets medlemmer.
Hvordan kan historien nå frem til Utopia? For sekularismen er motoren i den historiske fremgang de som «lider» under det bestående, de tradisjonsgitte normene og den etablerte autoriteten. Offeret er historiens motor. Lidelse og eventuelt død på grunn av endring som følger med det utopiske prosjektet, kvalifiserer ikke for å være offer. Det er «lidelse» påført av en antikvert kultur, som kvalifiserer. Det gjør for eksempel homofile til ofre, ikke det aborterte fosteret. Når religionenes avvisning av homofil praksis står overfor sekularismen, så angripes de fordi de krenker menneskets rett til individuell identitet. Målet er å undertrykke slike «krenkelser». Men for å drive historien fremover, forholder man seg dialektisk til offeret. Det er viktig at man alltid har et eller annet offer å vise til. Det gir legitimitet og kraft til kampen mot religiøs antikvert praksis. I dette system gis også religionen den funksjonen å selv bidra til en slik legitimering (når den for eksempel avviser homofil praksis). Alternativet for religionen er enten tilpassing eller en konflikt, som i siste instans vil legitimere at den blir undertrykt. Her er den totalitære kjernen i den liberalistiske sekularismen.
Ved å bruke de demokratiske rettighetene kan man avvise den sekularistiske utopien. Men å omsette en slik motstand i politisk makt gjennom valg, byr på svære vanskeligheter. Det sies at all makt utgår fra folket. Men hvem har makt over folket? I vårt samfunn fremfor alt de sjiktene og miljøene som gjør seg gjeldende i de politiske partiene, statsapparatet, i de dominerende massemediene og i deler av akademia. Der er sekularismen den rådende ideologien. Denne eliten passer etter beste evne på hvilke miljøer og personer som tillates å bli offentlig eksponert på en positiv måte, hvilke som skal «henges ut» og hvilke man bare kan neglisjere.
Sekularismen er på hjemmebane når den står overfor kulturmangfold. Men konfliktene kan bli så dype at dens politiske metoder ikke duger. Et annet politisk problem er det økologiske. Man møter ikke sammenbruddet i økosystemene med kravet om fri individuell identitetsrealisering. For det er friheten som er problemet. Sekularismens andre svakhet er dens uavklarte begrep om natur. Den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven viser at man godt kan administrere bort natur (det biologiske farskap) for å tilfredsstille voksne individers krav om frihet og likhet.
Bernt Torvild Oftestad Professor i kirkehistorie, Det teologiske Menighetsfakultet