Debatt

Ringen sluttet?

Musikk på mobilen, Ipoden eller Spotify er lettvint. Men hva mister vi når musikk blir datafiler?

KRONIKK

VG Nett oktober 2009: Stings If on a Winter's Night får terningkast 4. Journalisten anbefaler leseren å kjøpe fire av sporene. Aftenposten november 2009: Rihannas nye album Rated R får god kritikk. Musikken beskrives som mer kompleks, artisten får skryt for å bruke albumformatets bredde.

Disse to vidt forskjellige anmeldelsene utløser refleksjoner mens jeg sitter og hører på Herbie Hancocks Maiden Voyage (1965), et av jazzens største album. På slutten av nittitallet ble det reutgitt av det legendariske plateselskapet Blue Note, under overoppsyn av like legendariske Rudy van Gelder. CD-en er ledsaget av et utbrettbart hefte som forteller hvordan platen ble laget, om Hancock og pianistens karriere så langt, sammen med og parallelt med andre storheter som Miles Davis, Wayne Shorter og John Coltrane. Jeg skaffet meg cd-en for noen år siden, etter å ha bestemt meg for å bli bedre kjent i et uoversiktlig og fremmed jazzlandskap. Heftet ble en god veiviser videre.

Forleden kjøpte jeg for meg helt ukjent musikk i form av ECMs Luciano Berio-innspilling Voci fra 2001. Den armensk-amerikanske fiolinisten Kim Kashkashian er solist. Hun har jobbet sammen med både Jan Garbarek og Wien-filharmonikerne og krysser sjangere regelmessig. Dette albumet med sicilianske melodier, løftet inn i et ubestemmelig grenseland mellom folkemusikk og samtidsmusikk, er også utstyrt med et hefte, egentlig en liten bok. Over seksti sider med tekst og bilder som forklarer musikken, setter den inn i en sammenheng og gjør det lettere å forstå. ECM er fantastiske til dette.

Det meste jeg vet om musikk har jeg lært ved å lese på platecovere eller cd-hefter. Enten teksten har vært opplistinger av medvirkende musikere, takk og hilsener fra artisten eller anekdoter fra en produsent, har de alltid inneholdt referanser, historikk, tips og annen informasjon. I sin tid, det må ha vært på midten av åttitallet, kjøpte jeg mye musikk uhørt – ved hjelp av coverne. Jeg hadde lest meg opp på de platene jeg hadde, husket navn på musikere, arrangører eller produsenter jeg likte – og fant dem igjen på plater med artister jeg aldri hadde hørt om. Tankegangen var at siden jeg likte musikken deres ett sted, likte jeg den kanskje et annet sted også. Noen ganger stemte det, og jeg fikk en videre horisont.

David Ritz' uforglemmelige essay i coverheftet til Marvin Gayes Here, My Dear fortalte meg ikke bare den dypt personlige historien om albumets tilblivelse, det minner meg også om at jeg i sin tid kjøpte cd-en på Virgin Megastore under Louvre i Paris. Slik jeg lærte om Thelonious Monks soloinnspillinger fra perioden 1962-1968 ved å finlese heftet som fulgte med Monk Alone, som ble kjøpt etter en samtale med en entusiastisk butikkansatt i en liten forretning i Oxford midt på nittitallet.

Slik går det an å fortsette. Slik kan man konkludere med at oppløsningen av albumformatet fjerner en talerstol for musikkhistorisk og -teoretisk forståelse: man fjerner en arena for læring. Og når musikken reduseres til låter, forandres også selve musikken. Etter hvert som blant annet VG anbefaler leseren hvilke låter man bør kjøpe fra et nyutgitt album, endres de kunstneriske rammene for rock og populærmusikk.

En gang i tiden, på 1950-tallet og begynnelsen av 60-tallet, var musikk ensbetydende med låter. Pop og rock var til for singleformatet enten musikken ble laget av Elvis eller i Motowns hit-fabrikk i Detroit. Spør en jazzentusiast hvilken Charlie Parker-plate du bør kjøpe, og svaret vil bli at du må finne deg et samlealbum. De lp-ene som etter hvert ble gitt ut besto av kjente singlehiter og fyllkalk. Vi måtte tippe 1965 eller der omkring før noen begynte å utnytte albumformatet; før noen oppdaget mulighetene som lå i å lage variert musikk som hørte sammen på en gjennomtenkt måte, i en varighet på mer enn tre kvarter.

Spørsmålene står i kø for den som bryr seg. Fører lydfilene oss tilbake til Motown-tiden, da låtene var viktigere enn albumene? Da markedsavdelingenes ønske om raske hits var viktigere enn artistens kunstneriske uttrykk? Vil vi se en utvikling der albumene som sådan ikke fremstår som relevante for et publikum som kun laster ned den eller de hitlåtene og som lar resten være? Forsvinner albumet helt? Og hva vil det bety for musikken? Det var musikkens utvikling som presset frem albumets betydning, artister som krevde mer rom fordi de ellers ikke kunne lage What's Going On, Songs in the Key of Life, Revolver eller Pet Sounds. Er ringen sluttet, eller tar vi et skritt tilbake? Kanskje. Vi vet ikke. Vi vet ikke engang hvilket format som kommer neste år, eller neste tiår, hva som vil etterfølge dagens musikkfiler like forbannet sikkert som at cd-en overtok for lp-en. Men det vi vet, er at en dreining i tenkning og lytting fra album til låt nesten helt sikkert vil føre til noe.

Det vil føre til en kunstnerisk utfordring for en platebransje og artister som må tenke annerledes enn hva som har vært vanlig i 40 år. Hva skjer når rocken fragmenteres? kan bli et tema for seminarene. For eldre musikk vil det muligens være dramatisk: Trolig vil fortsatt noen ønske å laste ned Miles Davis' «So What», men de færreste vil rope ut i henrykkelse over akkordgjenkjennelsen i albumets neste spor, «Freddie Freeloader», for man vil ikke ha noe forhold til uttrykket «neste spor». Selv ikke når vi snakker om et ikon som Kind of Blue. Det er opp til den enkelte å vurdere om dette skal ha betydning.

Dersom man ser på musikk som flyktig underholdning fra en Britney Spears eller en Justin Timberlake, betyr det ikke så mye. Men dersom man ser på musikk som et kulturelt uttrykk på linje med andre kunstformer, tidsbilder som også har en historie å fortelle ut over det som kan høres, blir det mer komplisert. Soundtracket til Saturday Night Fever og Sex Pistols' Never Mind the Bollocks (begge 1977) er to av syttitallets tiårsdefinerende album. Man kan trolig bruke slike begreper og nevne like relevante album for både åtti- og nittitallet. Men hvor lenge er det mulig å tenke på den måten?

I det enorme markedet Kina er klassisk musikk på sterk fremmarsj. Muligens vil dét være en faktor i denne sammenhengen. Det vil trolig fortsatt ta en stund før for eksempel opera passer inn i det fragmenterte fildelingsformatet. For ikke å snakke om den nødvendige trykte librettoen.

Jeg har nylig lastet ned flere spor fra de siste albumene til Robbie Williams og Kent, og jeg har kategorisert dem som Ipod-mat. Jeg kommer neppe til å kjøpe albumene på cd. For meg er de ikke gode nok til å gi varig verdi. Men da Herbie Hancock i 2007 ga ut sin Joni Mitchell-tribute, og da den mandsjuriske klaverstjernen Lang Lang for første gang ga ut en kammerinnspilling denne høsten, var det selvsagt at albumene skulle eies.

Kanskje blir morgendagens musikkmarked todelt: ett for øyeblikksmusikk og ett for varig musikk – den man ønsker å eie?

Lars Lager Espevalen er ansvarlig redaktør i Edda Medias internettavdeling Edda Digital.

Mer fra Debatt