Snåsamannen
Ingar Sletten Kolloens biografi om Joralf Gjerstad og hans evner har medført en forvirrende debatt om bevisførsel, ontologisk status og reduksjonistisk vitenskap. I Morgenbladet 9. januar 2009 påstår Cato Schiøtz at Gjerstads evner er reelle og naturlige, men ikke forklarbare via naturvitenskapelige prinsipper og begreper, han påstår ikke at de er overnaturlige. Så hevder han at domstolens bevisvurdering er bedre egnet enn vitenskapens til å yte rettferdighet overfor en virkelighet som naturvitenskapen ikke kan forklare og registrere.
Men er det bevisvurderingen i seg selv som er problemet når man skal vurdere påstanden om Gjerstads evner? Bevisvurderingens logiske struktur og krav er fundamentalt de samme i domstol og naturvitenskap. Uskyldspresumpsjonen og nullhypotesepresumpsjonen er uttrykk for samme ideal: Å beskytte mot feilslutninger når påstanden ikke kan bevise med full sikkerhet. Før bevisene introduseres antar vi at motsatsen er sann inntil det motsatte er tilstrekkelig bevist. Så krever vi at bevisførselen må være internt logisk konsistent. Intern logisk konsistens gjelder bare hvis: (a) informasjonen i beviset er pålitelig (ekte og sannferdig) og relevant (informasjonen i beviset må på en nødvendig måte være knyttet til påstanden); og (b) sannsynligheten for påstanden tolkes i kontrast til sannsynligheten for motsatsen. Både domstol og vitenskap, i kraft av å være lov- og kunnskapsforvaltere i samfunnet, søker å unngå det André Bjerke beskrev som «humbugmakernes glitrende tivoli». Den beste måten, mener vi, er å forplikte seg til idealet i uskyldspresumpsjonen og kreve bevisførsel i tråd med de logiske standarden om intern logisk konsistens. Det er altså ikke bevisførselen som skiller domstolen fra vitenskapen.
Kanskje domstolen egner seg bedre fordi den er bedre enn vitenskapen til å bedømme begivenheter som er unike og ikke-repeterbare? Det er mulig. Vitenskapen befatter seg primært med begivenheter med like betingelser for en større gruppe av individer. Men den må og kan av og til befatte seg med unike og ikke-repeterbare begivenheter. Domstolen befatter seg primært med unike begivenheter, men må og kan av og til bedømme begivenheter med like betingelser for en gruppe av individer. Grad av betinging utgjør altså heller ikke noe prinsipielt skille mellom domstol og vitenskap. Men domstolen kan være bedre til å bedømme unike begivenheter fordi det er slike den oftest befatter seg med.
Men vi vil ikke få påstanden belyst i domstolen heller, fordi formålet med bevisbedømmelse i domstolen kun er å bedømme hvorvidt handlinger er lovstridige eller ikke. Domstolens mandat er ikke å bedømme hvorvidt en begivenhet er «reell og naturlig, men ikke forklarbar via naturvitenskapens prinsipper og begreper». Men vitenskapens mandat omfatter heller ikke bedømmelse av slike påstander. Schiøtz anklager naturvitenskapen for at den ikke anerkjenner fenomener den ikke kan forklare via sine egne prinsipper og begreper og at den derfor avviser også Gjerstads evner. Det verken kunne eller ville de gjort hvis de tok Schiøtz påstand på alvor. De er skeptiske til det fenomen Gjerstads evner påstås å være uttrykk for, men kan bare påstå at slike evner er veldig sjeldne. Å slutte fra at noe er sjeldent til at det ikke finnes ville være en banal feilslutning. Og, så vidt jeg kan se av Brandtzæg, Bruusgaard og Gundersens innlegg i Morgenbladet 19. desember 2008, påstår de kun at fenomenet er ekstremt sjeldent. At de så unnlater å ta den partikulære påstanden alvorlig og isteden velger å debattere naturlige versus overnaturlige evner, er kun disse forskernes problem.
Hvordan skulle vi så få vist Gjerstad og hans evner respekt og rettferdighet? Vi må ha en særdomstol hvis medlemmer er godt vant med å bedømme unikt betingede begivenheter og hvis spesifikke mandat er å bedømme om erfarte begivenheter er «reelle og naturlige, men ikke reduserbare via naturvitenskapens prinsipper og begreper». Denne domstolen ville prinsipielt ikke ha noen bevisførselsproblemer. Og Schiøtz ville få sannsynliggjort i alle fall visse aspekter ved påstanden her. Men domstolen skal få godt med substansielle utfordringer: definisjon og test av «evne til helbredelse» er bare ett eksempel.
Problemet med komplekse fenomener som «mister» egenskaper når man reduserer via vitenskapelige prinsipper er ikke nytt. Selv i naturvitenskap er man godt vant med det man kan kalle for «emergent properties», det vil si at en egenskap som er karakteristisk for et sammensatt fenomen på ett nivå ikke er karakteristiske egenskaper ved noen av fenomenets hovedbestanddeler på et redusert nivå. I samfunnsvitenskapen og humaniora er «emergent properties» helt selvfølgelige og føles utdebattert. Problemet ved Schiøtz sin påstand er ikke Gjerstads evner, men at slike evner i seg selv så lett assosieres med krefter hinsides den virkelighet som beviselig har elementer i seg som naturvitenskapen ikke kan forklare og registrere. Denne assosiasjonen vil hele tiden true muligheten for en seriøs debatt om både Gjerstads evner og andre uttrykk for fenomener som er reelle og naturlige, men uforklarlige.
Elisabet Lund
PhD-student ved University College London (UCL)/Department of Statistical Science, med en avhandling om bevisbegrepet og bevisprosedyrer i domstol og i vitenskap