Med seg tilbake fra sitt studieopphold i Wien midt på 1930-tallet brakte Arne Næss et dobbelt sett moderniseringsutstyr. Det ene var den filosofiske modernismen, utformet av «Wienerkretsen» (Moritz Schlick, Rudolf Carnap, Otto Neurath, Karl Popper m.fl.), som propaganderte den logiske positivismen. Med basis i den moderne naturvitenskap erklærte disse den tradisjonelle metafysiske filosofien for død. Metafysisk filosofi og lyrisk poesi kunne likestilles med dagligspråkets utrop som «uff» og «akk». Alt subjektivt og emosjonelt skulle elimineres fra den vitenskapelige filosofien, og i stedet formulerte ny-positivistene et program om «enhetsvitenskap»: all vitenskap skulle formes etter naturvitenskapelig modell. Næss' doktoravhandling Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten (1936) – Næss' erkjennelsesteoretiske hovedverk – var et produkt i ny-positivistiske ånd. Men allerede som 24-årig doktorand rykket den opposisjonslystne filosofen i positivismens lenker. Det ble i første omgang med rykningene.
Det var ikke bare filosofien som hadde drevet Næss til Wien. Han hadde ønsket å gjøre seg kjent med de sentraleuropeiske Alpene fra en tindesportslig synsvinkel. Med seg hjem igjen brakte han også en begeistring for den nye ånd i fjellsporten: bolteklatring, programmatisk formulert i Næss artikkel «Bolteklatring en veiledning», publisert i DNTs årbok 1937. Det var det samme instrumentelle, naturbeherskende motivet som bar Næss klatresportslige interesse, som også hadde vært det sentrale i Wienerkretsens naturbeherskende positivisme. Det gjaldt å legge under seg flest mulige topper med hjelp av tidens tekniske innovasjon.
Næss' begeistring for denne naturbeherskende modernismen skulle forta seg med årene. I senere år grep han tilbake til den metafysikken han hadde vendt ryggen i sin ungdom. Hans bestselgende alderdomsverk Livsfilosofi (1998) ville han nok ha dømt nord og ned i tidligere år. Næss' interesse for Himalaya, med erobringen av Tirich Mir (1950 og 1964), førte ham etter hvert utover den vestlige tindesportens horisont til østlig kultur og filosofi. I 1971 foretok han en reise sammen med Nils Faarlund og Sigmund Kvaløy Sætereng til Tibet, til sherpaenes hellige fjell Gauri Shankar. Den hellige Tseringmas bolig skulle ikke bestiges. Klatringens mening var ikke lenger «toppen er målet», men «fjelling» – det å være i og med fjellet.
Næss var «norsk klatrings Dr. Jekyll og Mr. Hyde», om vi skal tro tindeveteranen Ralph Høibakk, medlem av Tirich Mir-ekspedisjonen i 1964. I veggen var Næss ifølge Høibakk «en bajas og en villmann»: «Han var intenst kompetitiv og måtte selv opp på alle topper, før han med alders modning transcenderte og erklærte at det er mer rikdom i respektfull renonsering enn i viljens triumf over trettheten.»
Arne Næss' intellektuelle betydning gjennom et par generasjoner på 1900-tallet kan sammenlignes med Marcus Jacob Monrads rolle på 1800-tallet. Mens Næss brakte inn den analytiske ånd, kom den dialektiske ånd med hegelianeren Monrad. Fra sin posisjon ved Det kgl. Frederiks Universitet fra 1845 til 1897 øvet Monrad en kontinuerlig innflytelse på tidens idéliv gjennom forelesninger, foredrag, avisartikler og bøker. Filosofiprofessoratet ga Monrad en kapital han visste å konvertere til en maktposisjon i den politisk-kulturelle offentlighet. Særlig betydningsfull var innflytelsen via «Anneneksamen» (filosofi, etikk m.v.), et kanon-forvaltende arrangement som var obligatorisk for alle studenter.
Umiddelbart etter at han var tilsatt som professor i filosofi i 1939, gikk Næss i gang med en radikal reform av «Examen philosophicum», den tidligere «Anneneksamen». Næss reformulerte det tradisjonelle dannelsesprosjektet i samsvar med nyere filosofiske og vitenskapelige horisonter. Et hovedelement var saklighetslæren som Næss fremla i En del elementære logiske emner (ELE), som utkom i stensilutgave første gang i 1941 og senere i utallige nye opplag og utgaver. Sammen med Næss' nye, problemorienterte filosofihistorie ble ELE gjennom et par generasjoner selve inngangsportalen til det akademiske liv. Det viktige ved vitenskapen er ikke det ene objektivt sanne synspunkt, men den systematiske tvil, det midlertidige ved enhver kunnskap og dens korrigerbarhet gjennom åpen debatt. De normene som former det vitenskapelige universet, skulle, håpet Næss, virke pregende, sakliggjørende, også på det politiske. Med sin saklighetslære ville ikke Næss først og fremst legitimere en vitenskapelig spesialistkompetanse, snarere var hans mål innen en ekspanderende profesjonalisering å styrke den demokratiske generalistkompetansen. Gjennom oppøvelsen i pro-et-contra-logikken, kunne en forstå at demokratiets mål ikke bare er å oppnå enighet, men vel så mye det å lære seg å leve med uenighet og dissens. I dette adskilte Næss' kommunikasjonsteori seg fra Jürgen Habermas' senere så innflytelsesrike teori om kommunikativ handling med konsensus og enighet som regulerende idé.
Næss søkte selv å demonstrere viktigheten av sin teori i en rekke intervensjoner gjennom etterkrigstiden. I rettsoppgjøret etter krigen advarte han således mot tendensen til svart-hvitt-tenkning, og på 1950-tallet opponerte han mot den kalde krigens venn-fiende-retorikk, dokumentert blant annet i boken Tenk én gang til! (1952). Her ble saklighetsanalysen brukt i en radikal politisk hensikt. Mens andre, så som P.W. Zapffe, trakk stikk motsatte slutninger ut fra samme lære.
Ved Universitetet i Oslo ble det på 1950- og 60-tallet skapt et i skandinavisk sammenheng unikt miljø i kraft av den opposisjonen Næss fremkalte, med en vedvarende brytning mellom positivisme og antipositivisme, logisk problemanalyse og historisk refleksjon, det angloamerikanske og det kontinentale. Fremst sto selvfølgelig Hans Skjervheim som med sin fundamentale, sokratiske kritikk førte inn kontinental fenomenologi og eksistensfilosofi. «Du må lesa Monrad!» var Skjervheims formaning. Men den dialektiske tradisjonen lå ikke for Næss derimot for dem som kom i Skjervheims spor, så som Dag Østerberg, Gunnar Skirbrekk og Audun Øfsti. Ved Næss institutt fikk også platonismen sin renessanse ved Egil A. Wyller; tysk idealisme sin med Johan Fredrik Bjelke; Goethes naturlære med Hjalmar Hegge; Dagfinn Føllesdal arbeidet med sine logisk-fenomenologiske analyser, og Jon Elster begynte på sin analytiske marxisme.
Ved sin rastløse nysgjerrighet ble Næss fristet av det han tidligere hadde forkastet. Da Næss utga Fire moderne filosoffer (København 1965), hvor Rudolf Carnap (fra Wienerkretsen) og Ludwig Wittgenstein (fra Wienerkretsens nærområde) ble sammenstilt med Martin Heidegger og Jean-Paul Sartre, ble det ramaskrik, ikke minst hos de analytiske fundamentalistene over Kjølen. Det filosofiske tankepolitiet rykket ut på Dagens Nyheters kultursider nærmest med arrestordre på den norske dissidenten.
Mellom Næss og hans kritikere ble det en spenningsfylt konstellasjon med betydelig intellektuell produktivitet, men også tidvis med et betydelig ubehag for de opponerende. Den som opplevde Næss i hans filosofiske velmaktsdager, ble kjent med noe annet enn de siste tiårs milde, filosofiske bestefar. Vossingen Hans Skjervheim var en av dem som fikk erfare Kristiania-flirens knugende letthet: «Langt inne i sekstiåra var fenomenologiske og hermeneutiske problemstillingar ikkje legitime i Norge, berre det å ta slike ting opp vart den gongen sett på som ein provokasjon.» Det var overhodet noe visst omskiftelig, flyktig ved Næss som fascinerte og samtidig kunne gjøre en litt uviss: hva mente han egentlig?
En av de store intellektuelle kontroverser i norsk kontekst siden 1950-tallet har vært den såkalte positivismestriden om samfunnsvitenskapenes egenart vis-à-vis naturvitenskap og humaniora. Næss selvbiografiske, filosofiske tilbakeblikk har mest av alt minnet meg om Gerhardsens memoarer, med den samme, sterkt harmoniserende gjenfortellingen, som i dette tilfelle ville ha det til at han stort sett hele tiden har vært enig med sine kritikere. Det er menneskelig forståelig, men viser behovet for historikere og idéhistorikere. Ved å gi sine senere filosofiske synspunkter historisk tilbakevirkende kraft, reduserte Næss i realiteten sitt eget historiske format, og adskillige av de fruktbare brytningene i norsk idéliv, som Næss fremprovoserte, ble visket ut.
Gerhardsen-epoken markerte samfunnsvitenskapenes gjennombrudd i det norske systemet med et nytt vitenskapelig vokabular, nye tenkemåter og nye kunnskapspraksiser. Det var et gjennombrudd spaltet i to: på den ene side en styringsvitenskap anført av sosialøkonomien, på den annen side en opposisjonsvitenskap med basis i filosofi og sosiologi. Opposisjonsvitenskapen fikk, som Fredrik Thue har kartlagt i Empirisme og demokrati (1997), fra 1950 et sentrum ved Institutt for samfunnsforskning med Næss som intellektuell ledestjerne for blant andre juristene Vilhelm Aubert og Torstein Eckhoff, statsviteren Stein Rokkan og sosiologene Nils Christie og Johan Galtung. Det var en krets med en dyp ambivalens til det amerikanske, klarest symbolisert ved Galtungs amerikainspirerte, antiamerikanske fredsforskning.
Det var ikke samfunnet, men fremfor alt naturen som fanget Næss' interesse. Fra sin tidligste ungdom var han tiltrukket av Spinozas naturfilosofi. Denne spinozismen eksisterte lenge parallelt med mer positivistiske impulser, men fikk med tiden dominans og en tidsmessig utforming i dypøkologien. Perspektivet var den ikke-instrumentelle, fenomenologiske omgangen med naturen, hinsides naturbeherskelsens logikk. Det er kontemplasjonens livsform: den anskuende dvelen ved tingene i avstand til enhver form for målrealiserende handling.
Det gode lange livs far er tittelen på Næss' vemodige og vakre farvel med «Tvergastein», den lille hytten han fikk bygget på en åsrygg under stupene på Hallingskarvet. Det er filosofi i pakt med Aristoteles og hva han forstod med «theoria»: den formålsløse betraktning av verden.
Arne Næss vendte tilbake til filosofiens sokratiske utgangspunkt: til undringen over livet og den tilmålte tid i vandringen på jorden.