Av John Berg
Med president Barack Obama
er USAs alenegang forbi i de grunnleggende spørsmål om krig og fred. Samtidig går USA nå inn i en militær revolusjon: bort fra et dominerende storkrigkonsept og over til væpnet problemløsing.
Norsk sikkerhetspolitikk er mer politisk enn militært orientert. Vi overser lett viktige handlinger inntil de etterfølges av politiske erklæringer. Derfor overser vi at Obama har sendt handlingens mann, forsvarsminister Robert Gates, foran i revolusjonen. Uten erklæringer gikk Gates allerede under Bush løs på det han kalte konservative generalers «next-war-itis» («nestekrigisme»), fikseringen på langsiktig planlegging for en mulig fremtidig storkrig mot en «near-peer»-makt («near-peer» = nesten jevnbyrdig med USA). «Nestekrigisme»-hovedscenariet er et kinesisk angrep på Taiwan. En studie utført av den amerikanske tankesmien RAND nylig, konkluderer med at Taiwan og USA vil tape.
Det er mulig sånt bekymrer Gates, men neppe mye. Han ser ikke bort fra en fremtidskrig mot en «near-peer», men har liten tro på den. Derimot ser han for seg en serie små og mellomstore konflikter og kriger som må møtes med et bredt spekter av sivile og helt nye militære virkemidler. Han sier foreløpig lite, men setter i verk revolusjonerende tiltak.
Fra første dag i Pentagon begynte Gates å plage «nestekrigisme»-generalene og velte skrivebordene til forgjengeren Donald Rumsfelds tilhengere. Det kom knapt et dokument, og dermed oppfattet vi ikke her hos oss at en revolusjon var begynt. Satt på spissen: Mens Norge tviholder på valget av Rumsfelds tunge kampfly Joint Strike Fighter (JSF), går Gates inn for brasilianske og sveitsiske lette støttefly.
Rumsfeld ga pengene til «nestekrigistene», mens problemene i Irak og Afghanistan bare økte. Soldatene fikk slåss med det utstyret de hadde, erklærte han. Gates flyttet brutalt penger over til en revolusjon innen luftovervåkning av slagmarken, i stor grad med høyteknologi i førerløse droner, og til forholdsvis lette, men godt pansrede kjøretøyer. Dette var krasjprogrammer: man kuttet skjemabunker og bokstavelig talt minutter for å få det første utstyret raskest mulig fra produksjonslinje og ut til soldatene.
Gates gikk løs på Rumsfelds fremste «nestekrigisme»-ledere, Secretary of the Air Force Michael Wynne og flyvåpensjefen, general Michael Moseley. Det var flere stridsspørsmål, men det dominerende var det svinedyre superjagerflyet Lockheed Martin F-22. Da et par pinlige episoder avslørte dårlig kontroll med kjernevåpen, benyttet Gates anledningen. Wynne og Moseley måtte gå.
Den nye sjefen for US Air Force, general Norton Schwartz, er betegnende nok den første i flyvåpenets historie som ikke har fløyet jager- eller bombefly. Han har fløyet Hercules transportfly, men han har gjort det for spesialstyrkene, også i «gunship»-versjon (Hercules med bevæpning mot bakkemål). Det var planlagt å bygge 381 superjagerfly av typen F-22, noe som ble betegnet som et «lavrisiko»-program med tanke på «near-peer»-fremtidskrigen. Etter en pliktøvelse med forslag om en «middels risiko»-flåte på 243 fly, gikk Schwartz inn for bare 187 F-22. Det betegnes riktig nok som «høyrisiko», men bare med tanke på «near-peer»-krigen.
Slike beslutninger kommer til å prege Obamas militære revolusjon. En hovedkonsekvens for oss er at vårt forsvar må innrettes etter nye premisser. Selve strukturen i avtroppende forsvarssjef, general Sverre Diesens Militærfaglige utredning fra 2007, vil nok i grove trekk stå seg. Men revolusjonen vil få følger for hvordan USA vil støtte Norge. De formene for trusler Gates ser for seg sier også mye om spekteret av anslag som vil kunne ramme oss og våre interesser.
Ironisk nok veide solidariteten med USA tungt da vi valgte Rumsfeld-kampflyet JSF. Men flyet kommer til å koste så mye at vi vil få store vansker med å ta konsekvensene av Obamas og Gates’ revolusjon, både når det gjelder å ivareta egne interesser og med tanke på å delta i fremtidige internasjonale operasjoner.
Gates støtter JSF, men flyets betydning i USAs fremtidige krigføring er definitivt satt i spill. Blant annet fordi Gates vil gi lette angrepsfly en viktig rolle. Favoritter er brasilianske Embraer Super Tucano og sveitsiske Pilatus pc-9. Små og lette, brasilianske og sveitsiske énmotors, toseters turboprop-fly (fly med en spesiell type jetmotor, red.anm.) som av utseende minner om jagerfly fra andre verdenskrig. Og det i supermakten USAs arsenal!
Gates’ ansvarlige for spesialstyrker, Michael Vickers, sa i sommer at han ser for seg «air commando units» med blant annet slike fly.
Det er således ikke uventet at Obama dropper rakettskjoldet. Luftvernmissiler med tilhørende radarer mot angripende fly, blir etter hvert så effektive at de i økende grad også kan skyte ned ballistiske raketter. Det «nye» Aegis-systemet på marinefartøyer, som flere kommentatorer har trukket frem, ble utviklet på 1970-tallet. Det første Aegis-fartøyet, krysseren USS Ticonderoga, heiste flagget i 1983. Utviklingen har vært lang, det var Ticonderogas søsterskip USS Vincennes som i 1988 skjøt ned et iransk passasjerfly med pilegrimer på vei til Mekka, fordi tvetydige Aegis-radarskjermer fikk en overtent besetning til å tro at dette var et angripende kampfly. 290 mennesker mistet livet.
Den digitale revolusjonen har løftet den gamle Aegis-teknologien enormt, og de siste årene har det kommet et halvt hundre meldinger om vellykkede tester mot ballistiske raketter. Det ga ikke rare oddsene å tippe at Gates ville erobre rakettskjoldpengene til «air commando units» og andre lette enheter for kommende små og mellomstore konflikter.
Mens de siste Rumsfeld-skrivebordene blir lempet ut som pinneved, kommer om få måneder president Obamas første Quadrennial Defence Review (QDR), en fireårig forsvarsstudie, utarbeidet av Gates. QDR 2010 kan komme til å sende sjokkbølger, men dette er bare begynnelsen. Neste QDR kommer om fire år.
Aller først skal QDR 2010 gjennom Kongressen. Alliansene avtegner seg. Etter et siste opprør i Kongressen i sommer, ble produksjonen av superjageren F-22 tilsynelatende klubbet på 187 fly. Men nå i september ble viseadministrerende direktør og F-22-programsjef i Lockheed Martin, Larry Lawson, valgt inn som National Director i styret i USAs mektigste «nestekrigisme»-lobbyist, Air Force Association. Lockheed Martin produserer både F-22- og JSF-fly. Det blir en hard kamp, men Obama vinner.
Hos oss har Forsvarsdepartementet lagt frem sitt nye strategiske konsept bygget på Natos nye tenkning. Selv om man ser for seg et bredt spekter av mulige anslag mot Norge, sies det ingenting om konsekvensene av Obamas revolusjon. Man overser at Rumsfeld-kampflyet JSF vil koste oss rundt 100 milliarder kroner (totalt i flyets levetid, til cirka 2050) mer enn konkurrenten Saab Gripen ville ha gjort. Norge vil ikke klare å henge med i de nye svingene. Bordet fanger.