Annonse
04:00 - 08. mai 2009

Nøytralitet for enhver pris?

Annonse

Fritt ord

Marit Slotnæs’ kommentar til årets Fritt Ord-tildeling i Morgenbladet 30. april er innsiktsfull og skarp. Men er det god sammenheng mellom analysen og konklusjonen?

Det hevdes at folkets røst er gitt verdighet ved prisutdelingen. Kan det ikke like gjerne være motsatt? Ved å se bort fra et krav om vilje til å forholde seg åpent til meningsmotstandere, har kanskje Fritt Ord bidratt til å holde den offentlige debatten på et lite «verdig» plan. Slotnæs påpeker at det ikke er «hva Monsen mener, men måten hun har meninger på, som vekker uvilje». Monsens tekster befinner seg på et «erklæringsnivå, uten åpninger for virkelige samtaler av noe slag». Det samme kan vel sies om mange ytringer fra Monsens meningsmotstandere etter prisutdelingen. Dyrker ikke da Fritt Ord munnhuggeri, under dekke av påstander om verdifull offentlig meningsbrytning?

Holdningen synes å være at idealet «fritt ord» kan dyrkes som noe totalt objektivt og frittstående. I et menneskelig samfunn representerer dette en illusjon. Det virker ikke sannsynlig at prisen er tildelt Monsen uten at man overhodet har vurdert om hennes synspunkter fortjener støtte. Det samme må ha vært tilfellet da Friele i sin tid fikk prisen. Det innebar selvsagt en anerkjennelse av at kamp for homofile og lesbiskes rettigheter var berettiget. Det er et problem at «Fritt Ord-idealistene» ikke er villige til å innrømme slikt. I så måte er Fritt Ord-styrets svar på Aftenpostens spørsmål 30. april, om deres politiske og religiøse tilhørighet avslørende. Samtlige påberoper seg enten en total nøytralitet eller nekter å svare på spørsmålet. Jeg tror komiteen har sett på Monsens meninger med noen grad av sympati, samtidig som de har ment at noen hindrer synspunktene i å bli hørt. Gitt at styret består av menneskelige individer, kan det vanskelig være annerledes. Men gjør de da et godt stykke arbeid ved å velge Monsen som prisvinner?

Kjell Fredrik Løvold

Styremedlem Lillehammer Venstre

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.