Nasjonalgalleriet
Noen bør ønske å huske hva noen nødvendigvis ønsker at noen bør glemme.
Georg Johannesen
I 1995, mens jeg fremdeles var student ved Statens Kunstakademi, fikk vi besøk av undervisningsminister Gudmund Hernes på skolen. Anledningen var den sterkt omstridte ansettelsen av Odd Nerdrum som figurativ professor ved Kunstakademiet. Hernes skulle komme og snakke studenter og lærere ved kunstakademiet til rette for to ting: for protester mot ansettelsen, og for motstand mot sammenslåingen til den nye kunsthøyskolen (KHIO). Møtet var et ledd i en rekke av saker som gikk delvis over hodet på oss studenter. Vi forsto deler av det som ble diskutert, men manglet forståelsen for hva konsekvensene ville bli. Vi skjønte at vi burde ytre oss, at det var nå eller aldri, men opplevde på samme tid at alle avgjørelser var tatt på forhånd. I ettertid har vi sett at sammenslåingen i Kunsthøyskolen ga langt mer alvorlige konsekvenser enn det professoratet i figurative teknikker gjorde. Stillingen gikk til Jan Sæther etter at Odd Nerdrum trakk seg.
Mot slutten av dette møtet med minister Hernes overvant jeg angsten for det store presseoppbudet, reiste meg, og spurte ministeren om det var slik Arbeiderpartiet drev kulturpolitikk: ved å detaljstyre og fjerne all form for selvstyre i kunsten. Jeg husker det så godt, fordi jeg ble spurt om å utdype hva jeg mente, men mitt klarsyn, mitt overblikk og ikke minst motet mitt sluttet der. Jeg har siden tenkt at jeg satte fingeren på noe vesentlig til tross for min opplevelse av ikke å ha oversikt: Arbeiderpartiet gjennomførte der og da en politikk de for all ettertid må stå ansvarlig for. Spørsmålet er om ikke de politiske partiene med handlingsmakt mangler like mye oversikt over både samtid og historiske konsekvenser som noen hver.
Vi befinner oss nå på samme sted i en tilsvarende prosess. Det har tatt tid å fatte det, fordi det fremstår som så historieløst og usannsynlig at den rødgrønne regjeringen vil nedlegge to av hovedstadens viktigste historiske kulturbygg. Og igjen forstår ikke regjeringen og kulturministeren de signalene de sender ut ved ikke å lytte.
De siste årene har byen Oslo vært i konstant forandring. Før nedturen i økonomien ble byrommet kapitalisert, vi har sett en byggeboom og omrokeringer vi ikke har sett her siden 1950- og 60-tallet. Begeistringen over at den nye Operaen har fungert så godt som signalbygg har gitt ringvirkninger. Man glemmer at det tok åtte år å ta avgjørelsen om å bygge Operaen, og om jeg husker riktig, to timer å avgjøre at Thon Hotell Opera, det gule bygget som skiller Operaen fra Oslo S, skulle bygges. Sistnevnte helt uten offentlig debatt.
På en annen side er det vel slik at om man skal gjennomføre noe stort, usannsynlig og kontroversielt, vil den beste taktikken være å lirke saken fremover millimeter for millimeter, og det fullstendig åpenlyst, til alle kontrakter er signert. På den måten kan hver enkelt borger, den dagen konsekvensene går opp for en, få beskjed om at de har hatt sin demokratiske rett til å protestere. Og de må selv ta ansvar for ikke å ha benyttet seg av den mens det ennå var tid.
Noen har brukt som argument for et nytt stort museum at publikum kan spare tid, fordi man samler alle bildende kunstformer i ett bygg. Det er interessant, for det sier noe om hvordan man ser på kunst. Hvem ser på kunst for å spare tid? Å gå rundt i en by vår by er også en del av en kulturell forståelse. Hvem vil ha en by bygget for å spare tid? Bygninger og byrom er kollektive minner, byen er vår felles virkelighetsforståelse. Hotell Opera er like virkelig som Operaen, og er med på å definere lesningen av det som skjer i operabygget. Men det var ingen som så bygget komme før det sto der.
Å slå sammen alle kunstretninger i ett bygg, vil gjøre oss fattigere. Vi mister ikke bare bygningene og deres betydning i akkurat den delen av byen de er i nå, vi mister muligheten til å bruke byrommet, den tiden det tar å bevege seg fra det ene bygget til det andre. Samlemuseet uttrykker en tro på at vår kunsthistorie ikke krever mer enn ett bygg, bygget på én tid. For kunstnere er uroen ikke minst begrunnet i om den enkelte kunstretnings faglige autonomi og tyngde vil lide.
Selvfølgelig har Norge råd til både å ruste opp Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og bygge et samtidskunstmuseum. Og ha tre interne administrasjoner. Vi har råd til det fordi vi må ha råd til det. Å ta politikeres ord på at oppussingskostnadene på nasjonalgalleriet er uoverkommelige i et regnestykke der vi andre ikke vet hva politikere mener er på pluss- eller minussiden er naivt. Det kan jo være at vi, folket, ville ha prioritert bort noe annet fremfor bevaringen av det som bildekunstner Halvard Haugerud har kalt «beviset på at vi engang har vært en kulturnasjon».
Det som nå må skje er at en uavhengig ekspertgruppe, i samarbeid med riksantikvaren, vurderer muligheter for et Nasjonalgalleri på Tullinløkka. Det kan bli et folkekrav å bevare de essensielle delene av vår historie som Nasjonalgalleriet og Kunstindustrimuseet er. Trond Giskes forsøk på å snakke den jevne nordmann til rette for å stå på sin demokratiske rett til å ta del i hvordan vår historie skal leses, kan bli en verre ministeroppgave enn den Gudmund Hernes hadde på Kunstakademiet i sin tid. Ikke minst i et valgår.
Rekk opp hånden de som vil gå til valg denne høsten under følgende paroler: Vårt parti var det som neglisjerte og siden rev Edvard Munchs hus, eller: Vi var partiet som ikke ville ta imot Rolf Stenersens gave til Oslo by, fordi vi ikke ville bruke pengene på et museum til hans kunstsamling. Hva med: Vi tok avgjørelsen om å bygge Munch-museet i billige og slette materialer, for å spare penger. Eller: Vi foreslo i sin tid å rive alle bygårder langs Karl Johan! Eller hva med: Det er vårt parti som fikk satt opp Thon Hotel Opera?
En regjeringsperiode varer i fire år. Konsekvensene av at kulturministeren vil rive opp vår historie og definere den på nytt (og ikke nødvendigvis bedre) blir derimot virkelighet, i overskuelig fremtid.
Lotte Konow Lund
Bildekunstner