Debatt

Myter om formidling

Forskningsresultatenes nytte må ikke være avhengig av hva som selger aviser.

KRONIKK

«Forskning som ikke formidles er for søppelbøtta» er en myte som har vært kolportert av Tora Aasland og andre. Utsagnet er like urimelig som å si at produsenter av råaluminium er unyttige fordi de ikke selger kasseroller. Forskningsresultater er nemlig ofte, som råaluminium, et «business to business»-produkt. Nordmannen Ivar Giæver fikk nobelprisen for elektron-tunnellering. Det er komplisert fysikk som ikke er mye formidlet, men det danner grunnlaget for transistoren, så litt nyttig er det nok likevel.

Det er derfor temmelig arrogant når enkelte forskere snakker om at noen kolleger bare produserer «papers», mens de selv produserer nyttige og bra ting som oppfinnelser eller formidling. Oppfinnere eller formidlere er ikke nyttigere enn andre forskere, de befinner seg bare øverst i en «næringskjede».

En annen myte er at forskere ikke vil formidle fordi de utsettes for kollegers jantelov. En spørreundersøkelse viste at kun én prosent av forskerne angir å ha fått negative reaksjoner fra kolleger på formidling. Sannheten er at det gir adskillig prestisje å formidle, og kollegene synes det er morsomt å se hverandre og sitt fag i media. Det er riktig at man av og til kan kritiseres for innholdet i det man formidler, men dette er bare en forlengelse av den faglige kritikk som er selve livsblodet i den vitenskapsinterne debatten. Det var en slik kritikk som ble synlig ved formidlingen av fossilet «Ida», hvor det ble påpekt at det var store uoverensstemmelser mellom det som ble formidlet, og det som faktisk sto i forskningsrapporten. Om formidlingsprisvinneren Jørn Hurum skulle oppfatte dette som et utslag av janteloven, tilhører han i så fall altså et lite mindretall av forskere.

Mange forskere vil gjerne formidle mer, men har erfart at pressemeldinger nesten aldri fører frem. Mens selv den smaleste diktsamling eller mest avantgardistiske ballett får sin anmeldelse, er det sjelden at norske medier dekker selv store vitenskapelige gjennombrudd. Dette er annerledes i for eksempel BBC eller Sveriges Radio, som stadig presenterer vitenskapelige nyheter på en kompetent måte. Hva er viktigst for folk flest, diktsamlinger eller vitenskapelige gjennombrudd? Flaskehalsen i formidlingen ligger i Norge neppe hos forskerne, men i norske mediers særegne nyhetsvurderinger.

En tredje myte er at forskere ikke kan uttrykke seg så folk flest forstår. Sant å si er fagspråket vel så fremherskende innenfor andre områder. Selv strever jeg for eksempel med sportsjournalistikk, og hva betyr nå egentlig «stofflighet», som kunstkritikerne alltid snakker om? Nordmenn er jo mer opplyste og velutdannende enn noen gang, men når det gjelder forskning så krever kanskje norsk presse overforenklinger som hører en annen tid til? Som et av mange eksempler, er det påfallende hvor mye mer avansert svenskenes «Vetenskapens värld» er, enn sin norske søster «Schrødingers katt». Svensker er kanskje bedre utdannet enn oss? Eller har de bare en presse som vurderer annerledes?

Om vi legger mytene bak oss, kan vi kanskje stille mer interessante spørsmål om formidling slik som: Hva er vitenskapelig autoritet?

På norsk brukes ordet vitenskap om virksomhet som på andre språk har ulik betegnelse. På engelsk bruker man «science» og «humanities» om to ulike fenomener som vi begge kaller vitenskap. Man kan kanskje også snakke om at noen vitenskaper akkumulerer viten, mens andre er mer fortolkende og synspunktene skifter derfor med tiden. Akkumulative vitenskaper har muligens krav på større autoritet enn de fortolkende?

Det som på norsk kalles vitenskap strekker seg fra virksomhet som er lite annet enn ideologisk motivert meningsproduksjon, til områder hvor det er konsensus blant nesten alle informerte forskere. Åpenbart kan man ha større tillit til energilovene i fysikken enn til samfunnsøkonomi. Energilovene synes også å ha slått rot hos folk flest, for vi hører lite om evighetsmaskiner. På den andre siden har kanskje en overdreven tillit til enkelte skoler innen samfunnsøkonomi brakt oss inn i en finanskrise?

De virkelig store formidlingsmessige utfordringene oppstår når det er vesentlig uoverensstemmelse mellom den viten forskerne samlet sett har stor tillit til, og hva politikere eller «folk flest» tror. Det er slik sett et tankekors at det ikke er noen salgsmesse for evighetsmaskiner, men det er en for alternativ medisin. Noe av det som selges der står nemlig lite tilbake for evighetsmaskiner, vitenskapelig sett.

Utfordringen for både forsker og journalist blir å formidle graden av enighet og sikkerhet, og de forutsetningene som ligger til grunn for et vitenskapelig standpunkt. Pressen selv vingler ofte mellom servilitet og forfeilet kritikk. «Når jeg leser Bergens Tidende virker det som om nobelprisen i medisin vil gå til Haukeland sykehus de neste 20 årene,» uttalte en kollega i Bergen. Norsk presse burde altså utvise større kildekritikk gjennom å kontakte andre forskere i feltet før de varsler gjennombrudd.

I andre saker finner pressen gjerne den ene av 1000 forskere som mener noe pussig, kanskje fordi han er en dårlig forsker, eller ideologisk motivert. Det skal innrømmes at det er vanskelig å avstemme informasjon fra ulike forskere, og slike vurderinger er en sentral del av forskningen selv; sant å si er dette kanskje noe av det vanskeligste vi forskere gjør. Spørsmålet blir da om en debatt i massemedier er den rette arena for å avgjøre vitenskapelige stridsspørsmål i det hele tatt.

Det føres for tiden mange debatter om vitenskapelige tema parallelt i massemedier og i vitenskapelige fora, slik som amalgams eventuelle skadelige virkninger, heving av ubåten ved Fedje, mobilstråling, el-allergi, kronisk tretthetssyndrom, klima, biodiesel, vaksinesikkerhet og alternativ medisin. Det er ikke sikkert at vinnerne av de offentlige debattene er de samme som vinnerne i vitenskapelige fora, og det er gjerne vinnerne av den offentlige debatten som får tilslaget når det kommer til politisk handling. Dette skjedde trolig da man forbød amalgam, valgte å heve ubåten i Fedje og opprettet et statlig senter for alternativ medisin ved Universitetet i Tromsø.

Det er helt greit at «folkemeningen» slår gjennom når det skal trekkes konklusjoner, det er dette som kalles demokrati. Man må imidlertid være klar over at en slik prosess ikke nødvendigvis fører til forskningsbaserte beslutninger eller noen form for sannhet. En bivirkning kan også bli at vi forskere uttaler oss mer tabloidisert enn vi burde i et forsøk på å vinne også den offentlige debatten. Blir man avslørt i dette, er konflikten igjen godt stoff for pressen, og det standpunkt man forfekter blir svekket. Kanskje har noen klimaforskere havnet i denne runddansen?

Man bør diskutere om det er en fare for at hva som oppfattes sant og usant i et samfunn til syvende og sist bestemmes av hva som selger aviser. Forskere må likevel alltid være villig til åpenhet, fordi alternativet – en lukket vitenskap – ikke er til å leve med. Nettopp derfor bør debatten om forskningsformidling komme ut av oppkjørte spor.

Kristian Gundersen er professor i molekylær biologi ved Universitetet i Oslo.

Mer fra Debatt