Debatt

Minervas ugle og kommunikasjonsmonopoler

Oljefondet

Visdommens gudinne Minerva ble som kjent ofte avbildet med en ugle. I forrige uke avla denne uglen et besøk hos en journalist i Morgenbladet og inspirerte henne til å skrive om «Oljefondets Utspring. Hvordan ble det helt naturlig for Staten å spekulere bort 633 oljemilliarder?»

Minervas ugle dukker opp når systemer er i ferd med å kollapse, når de nettopp har stått på høyden av sin makt og man, så å si i fallet, klart forstår den strukturen som nå er passé. Når det gjelder økonomifaget har jeg referert til slike øyeblikk som «1848-øyeblikk»: David Ricardos innflytelse på praktisk økonomi nådde et høydepunkt med kornlovenes opphevelse i 1846. En finanskrise i 1847 og påfølgende sosiale katastrofer og revolusjoner i de fleste store land i Europa i 1848 førte imidlertid til at Ricardiansk økonomi, blant annet ubetinget frihandel, ble forlatt langs hele den politiske aksen: fra den radikale Karl Marx til den konservative Bruno Hildebrand i Tyskland og til liberalisten John Stuart Mill i England. Alle tre utga viktige bøker i 1848, og alle tok avstand fra Ricardo. Mill beskriver slike brå meningsskifter, hvorledes lenge vedtatte sannheter plutselig forekommer fullstendig absurde. Hvordan kunne vi tro på slikt?

Etter 100 års opphold i skyggene overtok Ricardiansk teori etter 2. Verdenskrig makten igjen i matematisert utgave. Nå står den nok en gang for fall, nok en gang utløst av en finanskrise. Det som ikke kan skje i teorien skjedde i virkeligheten.

En av de mange som har brukt Hegels bilde av tidspunktet for Minervas ugles flukt er den kanadiske økonomen Harold Innis (1894-1952). Innis setter to ulike former for kommunikasjon opp mot hverandre: det folkelige muntlige (the vernacular) og det skrevne ord (de lærdes latin). Det er et spenningsforhold mellom de to, sier han: gjennom det skrevne ord har de lærde makt og kan inngå i allianser med makthaverne. Den folkelige kunnskapen (the vernacular) forsvinner imidlertid ikke, den blir bare kneblet av kombinasjonen av makt og prestisje som danner kjernen i alliansen mellom det skrevne ord og makthavernes i deres felles kommunikasjonsmonopol. Så, i en prosess som har mye til felles med det Thomas Kuhn senere kalte paradigmeskifter, oppstår det et misforhold mellom kommunikasjonsmonopolets virkelighetsbeskrivelse og virkeligheten slik den oppfattes i folket. Det dannes en kløft mellom alliansen av lærde og makthaverne på den ene siden og folkelig kunnskap («den sunne menneskeforstand») på den annen side. Kommunikasjonsmonopolet brytes.

Den norsk-amerikanske økonomen Torstein Veblen (1857-1929) hadde samme kunnskapstypologi som Innis. Veblen skilte mellom esoterisk økonomisk teori, en prestisjefylt okkupasjon for de innvidde, og eksoterisk, allmennfattelig og praktisk økonomi. Hos Veblen var prestisje uløselig knyttet opp til det unyttige; Dronningen av England, veddeløpshester og sportsbiler er unyttige og har prestisje; renovasjonsarbeidere, bryggerigamper og lastebiler er nyttige, og har derfor ingen prestisje. Finanskrisen tydeliggjorde Veblens poeng: det prestisjefylte esoteriske økonomifaget som idag har monopol på våre universiteter viste seg her totalt unyttig. Det praktiske historisk baserte økonomifaget som døde ut med Den kalde krigen forstod imidlertid godt finanskriser. I sitt store verk «Socialøkonomik» har vår egen økonom Torkel Aschehoug (1822-1909) en meget god beskrivelse av mekanismene som skaper finanskriser. Res Publica vil i høst utgi dette verket på nytt i forbindelse med 100-årsmarkeringen.

Maria Reinertsens fortelling i Morgenbladet om oljefondets utspring følger Mills, Innis’ og Veblens mønster. Den starter ved familiens kjøkkenbord. Der er den folkelige uskrevene og ukodifiserte vernacular representert ved en far (ingeniøren), en mor (forskeren), og en sønn (bedriftsøkonomen), mens datteren som er sosialøkonom, henne selv aner vi, representerer det kunnskapsmonopolet Innis advarte mot. Men uglen har fløyet gjennom kjøkkenet og tydeliggjort svakhetene i det monopolet journalisten selv har sin prestisje forankret i. Vi ser en kommende allianse med the vernacular, den ukodifiserte folkelige fornuften, representert ved de tre andre familiemedlemmene. Nye krefter er under mobilisering, «muggen skolevisdom» står for fall og rasjonaliteten kan gjenoppstå med ny vitalitet, kodifiserbar i en mindre abstrakt økonomisk teori som ble helt ut med badevannet etter 2. Verdenskrig.

Finanskrisen og Afrikas lenge uløste fattigdomsproblem er begge et resultat av en økonomisk-teoretisk monokultur. Den akademiske makten har til nå ikke ønsket å slippe til de motforestillinger som det bugner av i alle de økonomske tradisjonene som er blitt utradert etter 2. Verdenskrig. Man sluttet helt å undervise i økonomifagets historie, og slik ble det ikke plass til teorier som så verden fra andre synsvinkler enn den Ricardo-baserte likevektsteorien. Dette gjorde at politikerne i praksis ikke hadde valgmuligheter: det oppstod et kommunikasjonsmonopol. Innis ser slike monopoler gjennom menneskehetens historie helt siden skriften oppstod.

Innis så hvordan det skrevnes logikk og prosess kunne gjøre samfunnsvitenskapene introverte og «autistiske» i forhold til den bredere form for kunnskap som finnes i folks sinn. Hans kanskje viktigste innsikt var at kunnskap når sitt høydepunkt der den får næring fra ulike tradisjoner, når forskere får lov å skape veikryss der forskjellige kunnskapstradisjoner møtes. Her kan ulike teoriers relevans holdes opp mot den konteksten og de problemene man til enhver tid står overfor. Altså det motsatte av det samfunnsøkonomien har gjort siden 2. Verdenskrig.

Igjen utløste en finanskrise 1848-effekten: Keiser Økonomifag står frem som i beste fall uhyre lettkledd. I et valgår skaper dette et dilemma. Det ser ikke ut som politikerne har innsett kommunikasjonsmonopolets betydning. Fra Harold Innis’ perspektiv synes dette å bli et pest- eller kolera-valg.

Erik S. Reinert

Økonom og forfatter tilknyttet tenketanken Res Publica

Mer fra Debatt