Karikaturene
Salman Rushdie snakket av og til om en zombieeffekt etter fatwaen mot ham: Flere vente seg til å respektere krenkelsesargumentet på en eller annen måte, slik at man etter hvert ikke engang var klar over at man drev med selvsensur. Det er forbløffende i hvor stor grad maktbruk på denne måten kan disiplinere skribenter, forfattere, redaktører og forleggere. I løpet av ganske få år har mange vent seg til sensuren, til ikke å angripe antidemokratiske dogmer i islam. Dette gjør de naturligvis med eufemistiske argumenter som får det til å se ut som en særlig respektfull gest. Man kan heller ikke utelukke at de selv tror på det de hevder at de gjør. Det er i korte trekk en av de tendensene som Kenan Malik påviser i sin nylig utgitte bok Rushdie-affæren: fra fatwa til jihad.
Av samfunnsredaktør Frank Rossaviks kommentar «Intensjon og konsekvenser» i Morgenbladet 13. november, samme dag som avisen publiserte min kronikk «Hvem er ’vi’ og ’de andre’?» og valgte å sensurere bort Kurt Westergaards tegning, selve utgangspunktet for diskusjonen, fremgår det klart at den tendensen som Malik peker på, er uttalt i norsk presse. Men det direkte bisarre er at Rossaviks kritikk av den parodiske selvsensuren i norsk presse i samme nummer slår tilbake på Morgenbladet selv. Dette blir imidlertid ikke omtalt verken av ham eller Hagen i kommentaren «Examen idioticum» uken etter.
I min kronikk prøvde jeg å forklare van der Hagen at det gale i hans beslutning om ikke å trykke Westergaards karikatur er begrunnet i en misforstått respekt. Han bidrar til å sementere en isolering av demokratiske muslimske borgere når han helt overlater dem til seg selv i sin kamp mot skinnhellige og islamistiske fanatikere. Av de ovennevnte mysteriene i Morgenbladet, fremgår det også at han ikke bare bidrar til å gjøre seg selv og sin avis til latter. Han er også med på å latterliggjøre norske muslimer ved indirekte å fremstille dem i sin argumentasjon som en flokk uopplyste, sekteriske analfabeter som ikke tåler å bli konfrontert med kritikk og parodi slik «alle vi andre» gjør. Morgenbladets lesere kan bare føle seg nedlatende behandlet.
Jeg var selv svært høflig overfor Alf, og unnlot å nevne at vår tids honnørord «respekt» (slik Timothy Garton Ash forstår det) veldig lett kan se ut som et dårlig skjult dekke for frykt. En forlegger er blitt skutt i Oslo for ikke å ha vist denne respekten som van der Hagen vil vise overfor krenkelsesargumentet. En omfattende terrorplan er nettopp blitt avslørt, med koblinger til USA og Pakistan, hvor de prospektive ofrene, en tegner og en redaktør ved Jyllands-Posten, skulle drepes og avishuset bombes fordi de ikke har vist respekt overfor krenkelsesargumentet. Av de opplysningene som hittil er skaffet til veie, fremgår det at gjerningsmennene står i forbindelse med den samme gruppen som sto bak massakren i Mumbai. Dette er bare to av de sanksjonene som har rammet, og skulle ramme, publisister i Norge og Danmark.
Man kan ignorere krenkelsesargumentet og trykke alt det forbudte, og dermed gjøre det umulig for voldsfanatikere å utpeke enkelte ofre. Det oppfordret jeg Alf van der Hagen, som ansvarlig redaktør for Morgenbladet, til å medvirke til. Han svarte meg at han synes det hele er for moro skyld.
Man kan skjule seg bak honnørordet «respekt». Man kan ende som zombie.
Jens-Martin Eriksen
Forfatter, Danmark