Annonse

Annonse

04:00 - 24. juli 2009

Libers triumf

Instinkter

Liber var en italisk (romersk) fruktbarhetsgud som hadde mange likhetstrekk med grekernes Dionysos. Det sanselige begjæret ble dermed opphavet til det konglomerat av begreper som alle vil gjøre friheten til sin laks. Jeg nevner i fleng: Liberalisme, libertiner, Liberace, Libertas og Liberia. Friheten har altså måttet balansere på en svaiende line mellom intellektuelt vidsyn i den ene enden og dionysisk frisinn i den andre. Vår egen sivilisasjon er i høyeste grad dominert av frisinnet selv om den erklærte selvforståelsen heter toleranse og vidsyn.

Noen vil tillate seg å tolke dette spriket som destruktivt og dekadent. Andre, blant annet den eksplosive filosofen Camille Paglia, ønsker dekadansen hjertelig velkommen i sitt verk Sexual Personae. Hun er tydelig inspirert av en den like skånselsløse Nietzsche som beskriver all sivilisasjon som en avsporing fra instinktene. Det dekadente representerer for Paglia en tilbakevending til naturen og moderskjødet. Moralen må vike for «skjønnheten». Samtidskunstens skremmende provokasjoner som sadomasochisme og aggressiv pornografi vitner demonstrativt om en gjenoppdagelse av den dionysiske urkraften, forkynte hun. Det tok 10 år før noen ville utgi Sexual Personae, den var for radikal i sin naturalistiske kynisme.

Men kulturen innhentet raskt seg selv. Samfunnet har for lengst forstått at det er fylt til randen av det som Paglia etterlyste. Pornografien er overalt og den dekadente livsstilen inngår i reklamens og underholdningsindustriens sortimenter. Kunsten og moten fusjonerer triumferende i det nye urbane sinnelaget, på samme måte som reality og fiksjon bare er to sider av den samme profittstyrte virkeligheten. Apollon er for lengst detronisert og latterliggjort. I den nye virkeligheten hersker Liber i fem og sytti kanaler mens Morgenbladets Tommy Olsson er tidsåndens brudesvenn med rasshølet fullt av urhip dekadanse og ditto flanerier fra konseptenes verden.

Opportunisme. Dagens kulturliberalister ser ingen åpenbar motsetning mellom opprør og opportunisme. Sånn må det bli når samfunnet velger seg provokasjonen som sin favorittdisiplin. Det som før var bohemsk livsførsel, skandaler i kunstlivet eller upassende maktkritikk, lever i dag en behagelig konsepttilværelse blant taleføre iscenesettere og kunstkuratorer med eksamen. Med den postideologiske nihilismen og sekstiåtternes kompromittering av det ideelle engasjementet, ble offentligheten en skueplass for underholdningsindustriens verditomhet. Kulturradikalismens barn var oppdratt til kreativitet, selvrealisering og individualisme. Det har resultert i et samfunn som i ekstrem grad eksponerer alt det som kulturradikalerne kjempet imot.

Da de velutdannede 70-tallsbarna adopterte sosialismens retorikk, ble den omformet til selvrealiseringsprosjekter for individet og kjønnet. De nye frigjøringsparolene kunne kamuflere en skamløs egoisme, men beredte først og fremst grunnen for den økonomiske nyliberalismen i 1990-åra. Kombinert med en systematisk mistenksomhet overfor ting som smaker av oppbyggelighet, ble det skapt en uhellig fusjon av kapitalisme, mediemakt og skinnhellige frihetsfloskler. På et dypere plan handlet det om et kulturelt og moralsk klimaskifte: I liberalismens triumf forkynte venstresiden på det kulturelle området det som nyliberalistene prekte i den økonomiske politikken. Der var mantraet markedsfrihet. I det liberale mediesamfunnet ble begrepet ytringsfrihet alle gode tings mor. Men ytringsfriheten ble selvnytersk og kraftløs. Den spiltes ut som retorisk sjargong og ble innkassert som nok et trofé i rekken av individuelle friheter. Slik ble liberalismens triumf total, det vil si totalitær.

Radikalitet. Den totalitære liberalismen ber om ytterliggående svar. Derfor er ikke medisinen flere friheter. Det som trengs er en ny radikal ansvarlighet, ikke flere «faser i kulturradikalismen». Å være radikal krever ærlighet, konsekvent tenkning og vilje til å ta ansvar. Å være liberal handler kanskje om å være åpen og grei, eller aller helst vulgær slik at fjortisene får noe å le av. Men dypest sett handler liberalismen om instinkter. Blant annet evnen til å tilpasse seg slik vi finner den i evolusjonen og i kapitalismen. En ny radikalitet krever moralske utfordringer og forpliktende idealer slik at vi igjen kan få noe å kjempe for (det vil si mot). Liber trenger avløsning. Apollinsk besinnelse er det nye radikale (og har vært det lenge).

Helge Iberg

Komponist

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. For mer godt lesestoff: Bli abonnent

Annonse

Sommerkampanje med 50% rabatt på abonnement. Trykk her for bestilling.

Mer fra Debatt