Snåsamannen
Cato Schiøtz (Morgenbladet 9. januar) og Frode Barkved (Morgenbladet 2. januar) fremstiller diskusjonen om Snåsamannen som en slags åndskamp mot en reduksjonistisk naturvitenskap.
For oss er vitenskap i denne sammenhengen ikke en ideologi, men noe så enkelt som kvalifisert observasjon. Vitenskap behøver ikke være mer enn dette, men heller ikke mindre. Dette representerer ikke noe reduksjonistisk menneskesyn og det er ingen grunn til å tro at reelle overnaturlige evner skulle forsvinne om man tok i bruk en mer kvalifisert form for observasjon. Om man derimot avskjærer seg fra slik observasjon, blir fenomenet et rent trosspørsmål, og vi har ingen uenighet.
Schiøtz har imidlertid selv brakt fenomenet ut av trossfæren. Det er han som snakker om at det er et «tresifret tall» av konkrete eksempler på klarsyn, samtidig som han mener fenomenet ikke kan måles (telles). Det er jo nettopp tellingen som gir hans synspunkt tyngde. Når Schiøtz mener at Snåsamannen «har evner som ikke er gjenstand for naturvitenskapelig prøving, men at man aksepterer det massive materialet som er fremlagt» er dette en selvmotsigelse, og et urimelig krav. Schiøtz kan ikke velge kun å telle resultater som passer med hans hypotese.
Vi ville telle mer, for eksempel finnes ikke tall på hvor mange spådommer som er fremsagt, og som dersom de slo til ville oppfattes som klarsyn, og dersom de ikke slo til ville bli glemt. Vi er heller ikke spesielt imponert over Schiøtzs personlige observasjoner. Snåsamannen «så» at hans kone hadde skjeve hornhinner, noe hun ikke engang visste selv! Vet Schiøtz noe om hvor vanlig det er å ha skjeve hornhinner hos kvinner gift med menn i 60-årene? Dette kan telles, og vi oppfordrer leserne til å prøve sitt klarsyn på hornhinner i bekjentskapskretsen. Eksempelet er interessant fordi det illustrerer både etterrasjonalisering og den såkalte Barnum-effekten. Sistnevnte beskriver den tendensen mennesker har til å oppfatte generelle beskrivelser som presise for nettopp dem. Disse velkjente feilkildene unnlater «skeptikerne» Ingar Sletten Kolloen og Cato Schiøtz å informere leserne om. Vi skjønner heller ikke hvorfor tidligere erfaringer med klarsyn (Geller, Randi og så videre) er perifere, eller hvorfor kjente problemer som «kollektiv misforståelse» (massehysteri) og «feilerindring» faller på «sin egen urimelighet»? Det er også velkjent at det finnes mennesker som ved hjelp av god observasjonsevne, hukommelse og verbale teknikker klarer å fremstå som klarsynte uten å påberope seg overnaturlige evner. Men de har naturligvis ikke skapt noen kult omkring seg.
Vår anklage er at Schiøtz, Kolloen og forlaget Gyldendal ikke har gjort seg det minste besvær med å kvalitetssikre bokas materiale i lys av tidligere erfaringer og velkjente fallgruver. De fremstiller seg som sannhetsvitner for det norske folk kun med lemfeldige observasjoner.
Som forskere er vi ganske provosert av dette, for vi bruker mye tid på å kvalifisere våre observasjoner før vi bryr verden med våre resultater. Mener Schiøtz at kriteriene for det samfunnet anerkjenner som «viten», og som skal brukes som grunnlag for beslutninger (legemidler, produktkontroll mv.) bør endres? Eller skal lemfeldig observasjon være tilstrekkelig kun dersom det man studerer er en del av det som kalles alternativt?
Per Brandtzæg Professor, Rikshospitalet
Jo C. Bruusgaard Forsker, UiO
Kristian Gundersen Professor, UiO
Cato Schiøtz møter Kristian Gundersen til debatt på Litteraturhuset mandag 26. januar.