Evolusjon ved naturlig utvalg blir ofte beskrevet som en blind prosess, der individene er offer for krefter større enn dem selv. Men kultur og læring betyr mye for hvordan det naturlige utvalget arter seg, ikke bare hos mennesker, men hos alle organismer på kloden. Gjennom individuelle valg og endringer i adferd forandres også premissene for det naturlige utvalget. Evolusjon er på sett og vis en selvgenererende prosess.
For 150 år siden utga Charles Darwin Om artenes opprinnelse. Boken representerer et veiskille i Europas åndshistorie. Gjennom fjell av eksempler viste Darwin at organismene på jorden er resultat av en lang utvikling, der de formene som var best tilpasset livets krav avlet flest avkom, og derfor etter hvert ble dominerende. Det har skjedd en tilpasning ved hjelp av naturlig utvalg, som over tid også fører til at nye arter oppstår. Gjennom Artenes opprinnelse ble evolusjonstanken kjent over hele Europa, og i dag er den en del av vår allmenndannelse.
Teorien forutsatte imidlertid at egenskaper nedarves, og hvordan dette foregikk visste ikke Darwin. Han mente det måtte finnes en informasjonsflyt fra kroppen og inn i kjønnscellene, som derfra ble overført til avkommet. Men noen år etter hans død fastslo den tyske biologen August Weismann at det ikke eksisterte noe slikt blodsbånd mellom generasjonene. I stedet hevdet han at en liten gruppe celler rett etter befruktningen ikke deltok i dannelsen av det nye individet, men i stedet isolerte seg og nærmest gikk i dvale frem til den nye kroppen var utvokst og kjønnsmoden. Da våknet de til live og ble til spermier eller egg – og slik fortsatte det i generasjon etter generasjon. I dag vet vi at disse kjønnscellene også inneholder den genetiske informasjonen som er nødvendig for å danne et nytt individ. Den enkelte er forgjengelig og går uavkortet til grunne når livet er over. Det som bærer artene og skaper evolusjonær tid – som konstituerer historiens kraftlinjer – finnes i kjønnscellenes genom. Dette var det Richard Dawkins senere siktet til da han betegnet organismer som overlevelsesmaskiner og temporære vehikler for spredning av gener – en oppfatning som de siste tiårene har tatt form av paradigmatisk sannhet, både i lærebøker, i klasserom og i media.
Dermed flyttet også det naturlige utvalget fra den synlige organismen til genene. Harens flukt fra reven er et skyggespill som egentlig handler om konkurransen mellom forskjellige genetiske kombinasjoner, og evolusjon er i sin kjerne endringer i frekvens av ulike gengrupper. De frekvensene som gir gunstige løsninger vil favoriseres, mens de mindre gunstige forsvinner. Idéhistorisk representerer dette synet en slags platonisme: Det egentlige er et annet sted, og vår erfaringsverden er flyktig og uten ontologisk virkelighetstyngde. Satt på spissen er ikke jorden befolket med virkelige subjekter, men med marionetter, programmert fra rom hinsides dem vi tror oss å være en del av.
Denne oppfatningen stiller imidlertid vårt verdisyn overfor betydelige utfordringer. Som mennesker gleder vi oss over fuglesangen eller er venner med pus, og de fleste mener at dyr er reelle subjekter, med integritet og selvråderett, om enn i ulik utforming. Bestemødre fôrer kjøttmeisene, hundeeierne går tur i parken, og femåringene sitter på huk over geskjeftige maur på stien. Alle er berørt av den andre, av et annet «du». Nettopp dette er det som gjør at vi mener at også både dyr og mennesker fortjener respekt. Men det skisserte paradigmet slår i realiteten benene vekk under denne oppfatningen. For dersom det er riktig, er det vi kaller katter og fugler – i likhet med alt annet som lever – faktisk bare uttrykk for ulike genetiske responser, som reflekterer at visse gen-frekvenser har vært favorisert innen et gitt område av kloden over et avgrenset evolusjonært tidsrom.
Det kan synes vanskelig å oppdage på hvilke punkter Weismann og Dawkins tar feil. Men det skisserte paradigmet kan likevel ikke være hele sannheten. Bestemødre og femåringer har rett, de også. Subjekter er virkelige. Det kan man fastslå, fordi de faktisk har evolusjonær relevans, selv om det sjelden drøftes.
Verdens antagelig mest sjeldne dyr var en periode en liten falk. Den lever på Mauritius, der den hekker i hule trær. Populasjonen brøt imidlertid sammen etter at en ape ved menneskers hjelp kom seg ut på øya. Apene spiste hvert egg de fant, og i 1974 var det så vidt vi vet mindre enn ti Mauritius-falker igjen. Men så skjedde noe uventet. To av falkene fant på noe nytt. I stedet for å hekke i hule trær, la de redet sitt i en stupbratt klippe, utenfor apenes rekkevidde. Alle ungene overlevde. Og de tok med seg foreldrenes nyervervede kunnskap og hekket i stupene, de også. I dag teller populasjonen mer enn tusen individer.
Trolig flyttet fuglene til fjellveggen etter traumatiske erfaringer med eggrøverne. Fugler er smarte – de lærer både av sine egne erfaringer og av hverandre, og prøver gjerne nye løsninger om de tillærte ikke fungerer. Klippene som ble ungenes nye hjem utgjør et annet habitat enn hule trær, og vil gi Mauritius-falken nye utfordringer med hensyn til naturlig utvalg. Premissene for seleksjonsregimet er endret som følge av falkenes oppfinnsomhet og læringsevne.
Mange vil hevde at det bare er mennesker som har kultur, som utveksler erfaringer, kommuniserer dem videre og former sine liv i tråd med dem. Men til en viss grad er alle organismer kulturskapninger, som benytter seg av den erfarings- og kunnskapsmasse de fikk med fra sitt opphav eller sine artsfrender, eller selv fant ut av ved prøving og feiling. Det utvidede kulturbegrepet stopper ikke ved bingo og barnefotball – alle arter formes av kultur og læring. Og dette blir medbestemmende for hvordan det naturlige utvalg gjør seg gjeldende. Subjektene påvirker seleksjonsprosessen, og er altså selv med på å skape sin egen fremtid og utformingen av nye arter. Til en viss grad skaper faktisk evolusjonen seg selv.
Organismer integrerer ny kunnskap hele tiden, på basis av de individuelle erfaringene de gjør og den forståelsen de greier å favne. Dette påvirker hver enkelts reproduktive suksess, og deler av dette forplanter seg også som kultur fra generasjon til generasjon. Den folkelige følelsen av at alt levende har sin egenverdi er altså helt berettiget. Dawkins' gen-paradigme gir en så ensidig beskrivelse av livet på jorden at det må betegnes som feilaktig. Organismer er slett ikke passive ofre for det naturlige utvalg. De er tvert om kreative innovatører som bidrar til å utforme hele artens fremtid. Dette gjelder ikke bare pattedyr og fugler, men også simple fluer, meitemark og sjøpølser. Selv amøber unngår senere visse smaker de en gang oppfattet som ubehagelige, og tiltrekkes av næringskilder eller fysisk-kjemiske miljøer de erfarte som attraktive. Læring, utprøving, undersøkelse av fremmede steder, nye matkilder, nye måter å jakte på, nye steder å vokse på: Biosfæren er permanent på overskudd og i drift fremover, i oppbrudd fra sine determinanter.
Søren Kierkegaard skrev at livet må leves forlengs og forstås baklengs. Alle arter kan analyseres og forstås på bakgrunn av sin evolusjonære forhistorie, slik denne er nedfelt i deres gener. Men nyvinningene skyldes subjektenes kreativitet og forbløffende trang til å sprenge sin arts begrensninger. Og resultatet av disse to prosessene realiseres hvert øyeblikk som evolusjon.
Markus Lindholm er forsker ved Norsk institutt for vannforskning (Niva). Han har doktorgrad i biologi fra Universitetet i Oslo.