Annonse
04:00 - 17. april 2009

Jeg har ikke tatt et liv, jeg har tatt abort

Illustrasjonsfoto: Ellen Lande Gossner
Annonse

Abort

Først må jeg ta et dypt pust og roe meg ned. Så jeg kan samle tankene og møte på fornuftig vis det frontalangrepet som Maria Reinertsen, med hjelp av forfatter Kristin von Hirsch, kommer med i Morgenbladet 3. – 16. april, mot kvinner som har tatt abort.

«… selv om vi valgte det selv», er tittelen, og jeg undres over at man til stadig er nødt til å påpeke at valg aldri foretas i vakuum, men alltid i en kontekst, som nødvendigvis vil ha noe å si for valget som tas og dets konsekvenser.

Det første støtet kommer fra Hirsch, som nevner abort i samme åndedrag som incest, alkoholisme og voldtekt. Så setter Reinertsen inn dødsstøtet: Abortloven hviler på et skjørt fundament, skriver hun, og slår fast at abortloven «er en lov som gir rett til å ta liv».

Abortloven hviler så absolutt på et skjørt fundament. Kvinners frie seksualitet. Selv i de skandinaviske landene, verdensmestere innen likestillingsprosjektet, er kvinner langt fra frie. Den meget anerkjente professoren Gayle Rubin har benyttet seg av konsentriske sirkler (sirkler med samme midtpunkt) for å forklare hvordan vi ser på seksualitet i samfunnet. Hva som til enhver tid befinner seg i sirklene, kommer an på kontekst. Dog er kjernen en gjenganger i de fleste samfunn: i den innerste sirkelen har det heteroseksuelle paret sex, antagelig i misjonærstilling, for å få barn. Dette er det mest aksepterte uttrykket for seksualitet i dagens samfunn. På grensen til neste sirkel finner vi kanskje oralsex, analsex og så videre. Lesbesex befinner seg i en eller annen ytre sirkel, og homosex befinner seg enda litt lenger ut. Jo mindre akseptert, jo lenger ut befinner det seksuelle uttrykket seg. At kvinner tar abort, som jo er en følge av at de har hatt sex for å ha sex, ikke for å bli gravide, befinner seg helt klart utenfor den aksepterte kjernesirkelen.

Skam er et effektivt virkemiddel når samfunnets borgere skal kues. Skal vi tro den franske filosofen Michel Foucault, styres vi alle av samfunnets diskurser rundt nettopp sex – og skam. Vi vokter over hverandre og ser til at vi følger reglene. Gjør vi ikke det, straffer det seg. Kvinner har ikke egenrett eller definisjonsmakt over egen kropp. En kvinne som har sex og blir gravid, har ikke fulgt reglene og passet på sin seksualitet. At hun har ansvaret for alt hva som måtte skje med hennes kropp, er mer eller mindre underforstått.

Jeg representerer gjerne den kvinnen Dagsavisen søkte i fjor, som har tatt abort og er glad for at jeg hadde mulighet til å gjøre det. Da jeg tisset på en pinne og så et kryss, var det ingen tvil om at jeg skulle ta abort. For meg er abort positivt. Det at jeg som kvinne, som ved et uhell er blitt gravid, har mulighet til å ta abort og dermed ha kontroll over min kropp og mitt liv, er ingenting annet enn fantastisk. Revolusjonerende, faktisk.

Jeg er sjeleglad for at jeg hadde muligheten til å ta abort. Jeg er evig takknemlig overfor de kvinnene som har kjempet for min rett til dette. Og jeg er evig takknemlig overfor de kvinnene og mennene som har utviklet bedre og sikrere metoder for både prevensjon og abort.

Det er selvfølgelig et «men». Dette «men-et» har ingenting med selve aborten å gjøre. Det har å gjøre med artikler av typen Morgenbladet trykket forrige uke.

Jeg har ikke tatt et liv. Jeg har tatt abort. Og det var jævlig kjipt å føle at jeg ikke burde fortelle folk hva jeg opplevde. For mitt vedkommende handlet dette lite om hvorvidt jeg hadde tatt ett liv eller ikke. Jeg er medisinsk og moralsk fullstendig uenig med Reinertsen og Hirsch, som hevder dette.

Men jeg følte instinktivt at jeg ikke burde dele min abort med omverdenen, da jeg ville oppfattes som uansvarlig, seksuelt løssluppen, promiskuøs, uforsiktig. Jeg burde skamme meg. Skylde på meg selv. Og jeg fordømte nok ganske innstendig meg selv i noen måneder rett etter.

Min venninne syntes jeg snakket tull da jeg sa jeg følte at samfunnet ser på dem som tar abort som uansvarlige og løsslupne. Men så fortalte hun om noen kvinner som hadde aksjonert i byen der hun bor. De hadde stått på torget med T-skjorter der det sto «jeg har tatt abort». «Det er jo ikke noe å være stolt over,» sa min venninne, som hadde gått ut fra at dette var kvinner som hadde tatt abort mange ganger.

Om noen tar en eller flere aborter er for øvrig irrelevant. Abort handler om en kvinnes rett til å bestemme over egen kropp. Hvor mange ganger hun vil ta abort, er hennes sak. Men kvinners seksualitet og reproduksjonen har selvsagt aldri vært vår enesak. Kvinnen skal føde. Å ta abort er å gjøre det stikk motsatte av det samfunnet mener er kvinnens naturgitte oppgave.

Det er ingen som ønsker å bli uønsket gravid. Å ta abort vil aldri være en hyggelig opplevelse. Men hvor greit, eller hvor vondt og vanskelig det er å ta abort, påvirkes i stor grad av hva samfunnet tillegger handlingen og fenomenet. Reinertsen skriver fra et perspektiv som tilsier at de fleste kvinner sliter med aborten sin i ettertid. Utgangspunktet for perspektivet hennes er, som abortmotstandere påstår, at et liv er tatt. At en abort egentlig, i utgangspunktet, er naturstridig og galt. Reinertsen klarer til og med å få inn dette i faktaboksen sin, der abortpillen omtales som en pille som «tar livet av fosteret».

Dette handler om makten til å definere. Reinertsen kjemper hardt for sin sak når hun lar Hirsch avslutte artikkelen med å si at «ingen venter på meg selv om jeg akkurat har drept noen – eller kanskje nettopp derfor?», etterfulgt av det nedslående «Det var det jeg fortjente. Du skal vær så god ikke plage samfunnet med en sorg du selv er skyld i.»

Tror Reinertsen og Hirsch at slike ekstreme påstander på noen som helst måte skal bidra til at kvinner kan snakke åpent om abort? Eller er de egentlig mot abort?

De gjør det i alle fall klinkende klart at den som har tatt abort selv har satt seg i sin situasjon, og selv får ta all skyld og skam som følger med. Abort som tabu opprettholdes og forsterkes.

Sånn avslutningsvis så kan jeg jo i forbifarten nevne at det faktisk alltid, nødvendigvis, er en mann involvert i hver enkelt aborthistorie (for øvrig bagatellisert av Reinertsen, som refererer til mannen som «favorittsyndebukk»). Ikke trenger han å ta abort. Og ikke trenger han å tenke noe særlig på det heller. Han gjør antagelig det likevel, hvis han vet hva som har skjedd. Men samfunnet stiller seg likegyldig overfor denne mannen. Hvorfor bry seg om ham? Det er jo ikke hans ansvar.

Ida I. Bergstrøm

Journalist og feminist

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt