Annonse
04:00 - 27. mars 2009

Islamistisk avsporing

Hva var det Martin Kolberg prøvde å si, som han ikke har ord for?

Illustrasjon: Ellen Lande Gossner
Annonse

Siste uker har vi vært vitne til en interessant ikke-diskusjon: Etter Siv Jensens opinionsmessig effektive utspill om «snikislamisering i Norge», har tidligere opphetede debatter om blasfemiparagraf og hijab i politiet blitt skjøvet i bakgrunnen til fordel for et underlig ordskifte om et fenomen vi ikke vet om eksisterer. Martin Kolbergs behov for å slå fast Arbeiderpartiets klare avstandtagen til ekstreme islamske krefter dirret som et gedigent malapropos i offentligheten. Thorbjørn Jaglands etterfølgende forsøk på å rydde opp ved å parkere islamisme-trusselen som ikke-eksisterende («en angst som ikke er reell») endte også i et stort spørsmålstegn. Men hva er så det viktige vi ikke diskuterer? Hva er det Kolberg prøver å si, men ikke har ord for?

Det er på tide å bringe debatten over i et mer overordnet spor: Hva slags samfunn er ønskelig å utvikle, gitt den langt mer kulturelt sammensatte befolkningen, og gitt en overveiende sannsynlighet for fortsatt innvandring i årene som kommer? Med andre ord, vi trenger å bringe rettighetsdebatten over i en integrasjonsdebatt, der integrasjon blir forstått som en gjensidig prosess mellom majoritet og minoriteter, understøttet av demokratiske virkemidler. I den aktuelle debatten kan man spørre: Hvor trekker majoriteten grensen for trosfrihet i det flerkulturelle Norge? Og hvor trekker de religiøse minoritetene grensen?

 

Tiden siden årsskiftet har oppvist et offentlig engasjement i religionsspørsmål knapt noen av oss hadde drømt om for bare kort tid siden. Mange klager over «debattklimaet», noen er redd for en brutalisering og «danske tilstander». Jeg tilhører dem som mener at utviklingen på mange måter er et håndslag til demokratiet. Det er alltid noen som skjærer ut, men oppvisningen av engasjement og deltagelse fra store, og nye deler av Mangfoldsnorge, innebærer en vitalisering og synliggjøring av motsetninger som likevel er der, og som trenger å luftes og prøves gjennom åpent ordskifte. Ikke minst er det kommet til syne skarpe motsetninger innen den muslimske befolkningen, noe som trolig betyr mer for å bygge ned stereotypier enn all verdens støtteerklæringer fra majoritetsvenner.

«Snikislamisering» er et ord vi kan kvitte oss med først som sist. Man har vel neppe tenkt seg at muslimer overtar samfunnets felles institusjoner uten at majoriteten oppdager det? Det som er interessant er hvordan samfunnet forandrer seg i små steg, ofte uten konflikt, blott og bart i kraft av at befolkningen er blitt mer sammensatt. Nye samfunnsmedlemmer har rettigheter, de deltar i valg, og er de mange nok får de gjennomslag for sine verdier og saker. Dette er allerede skjedd. Hvis vi ser oss tilbake til da den nye innvandringen begynte, har samfunnet endret seg på vesentlige måter som har med kulturelt mangfold å gjøre.

 

Fremskrittspartiets forventede triumfferd til Rosengård i Malmö ble en merkelig buklanding: Antagelsene om snikislamiseringen ble bekreftet ved å vise til at ambulanser og brannbiler ble hindret i å operere i området. Disse, i og for seg alvorlige lovbruddene, har lite med religiøse forhold å gjøre. Her kan vi konstatere at Fremskrittspartiet ikke har gjort hjemmeleksa.

Ut fra deres ståsted, kunne man forvente en henvisning til Storbritannia, der man faktisk har innført shariadomstoler (riktignok ikke sneket inn bakveien) – en utvikling i lovlig rettspluralisme som langt overgår Sverige. Fem byer i landet har etablert sivilrettslige shariadomstoler med rett til å felle bindende dommer i saker som skilsmisse, vold i hjemmet, arvesaker m.m. Fenomenet bør studeres nærmere. Storbritannia er et land med mye lengre og mer omfattende flerkulturell erfaring enn både Norge og Sverige, og der har myndighetene altså funnet det forsvarlig å tillate parallelle rettssystemer.

Det er ikke uttrykk for «radikal islam», men det er likevel et utviklingstrekk som fortjener oppmerksomhet og saklig debatt: Er parallelle rettssystemer en nødvendig konsekvens av en flerkulturell utvikling? Er det en uavvendelig prosess at religioner tar en større plass i det offentlige rom enn vi har vennet oss til etter kristenkulturens retrett? Hvor lenge kan norske regjeringer tviholde på statskirkeordningen i et stadig mer flerreligiøst samfunn?

 

Krav om særrettigheter kan føre til dannelse av parallellsamfunn, samfunn med språklig og kulturell segregering, ofte forbundet med opphopning av sosiale problemer. Slike avsondrede lommer kan hindre integrasjon, og i praksis frata minoritetsmedlemmer lik rett til arbeid, utdannelse og deltagelse. Kvinner kan bli frakjent de rettigheter de har som medlemmer av storsamfunnet. Uro og skepsis i deler av majoritetssamfunnet over slike utviklingstrekk bør hilses velkommen. Den likegyldigheten, som det svenske samfunnet i stigende grad beskyldes for, er verre. Og et nyvakt engasjement i religioners plass i offentligheten bør ikke avfeies med at det er kunnskapsløst og stigmatiserende.

En banal, men ikke uvesentlig side ved demokratiet, er individenes rett til å kjempe for å få gjennomslag for sine verdier. I formingen av samfunnet har alle borgere prinsipielt en rolle, og folks verdier vil i siste instans være utslagsgivende for endringens kraft og retning. Innvandring handler om menneskeskjebner, om trygghet og om samfunnets fremtid, der både innvandrere selv og individer i majoritetsbefolkningen kan føle at mye står på spill.

Det dreier seg om grunnverdier i flere leirer, og i så måte vil «de andres» verdier gjensidig fremstå som problemer mer enn utfordringer, og herav skape konflikt. Det burde ikke overraske noen. Den norske rettighetsstaten – som er en nødvendig forutsetning for innvandreres trosfrihet, likebehandling og tilgang på sosiale goder – er selv vokst frem gjennom strid og konflikt. Ofte tvinges vi til å gjøre valg. Det må være et demokratisk mål å synliggjøre valgmulighetene, og argumentere for dem. Å late som det ikke dreier seg om valg, er like fullt å velge noe.

 

Det som fremstår som nytt og løfterikt i kjølvannet av «islamiseringsdebatten», er alle de offensive muslimske demokratiforsvarerne som har deltatt, mange med personlig risiko involvert. Ordskiftet har i seg selv vært en oppvisning i deltagelse – og integrasjon. Etter ukers overveldende tilbud av folkemøter, debattprogrammer og avisfeider, sitter man igjen med en følelse av at det finnes en ny offentlighet i Norge, bestående av folk fra alle verdens trossamfunn som i stigende grad er i stand til å ta en diskusjon om de menneskerettighetsdilemmaene som religionsfriheten setter i spill.

Her trenger også majoriteten å gå i skole. Både politikere og alle vi andre som i mange år trodde at religion var på vikende front som samfunnsfenomen, må snarest skaffe oss et språk. Og her holder det ikke å si at vi er for trosfrihet og mot radikal islam. Det er grensesettingen som er på dagsorden.

Grete Brochmann er professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt