Debatt

I et kjøkken fra Ikea

Narkotika-utdelingen på avgangsutstillingen på Stenersenmuseet reiser prinsipielle spørsmål om kunstinstitusjonens ansvar.

GHB-stuntet

  • Under avgangsutstillingen for elevene ved Statens Kunstakademi (KHiO) i Stenersenmuseet 23. mai ble studenten Karl Edvin Endresen anholdt og verket hans, et Ikea-kjøkken, demontert og fjernet. Årsaken var at han skal ha tilberedt og delt ut det forbudte narkotiske stoffet GHB fra kjøkkenet.

  • Debatten i kjølvannet av episoden har dreid seg om de ulike partenes rolle og ansvar i saken.

  • Professor Aeron Bergman, som har veiledet studenten, går her ut mot kurator Tommy Olsson, og gir ham mye av skylden for stuntet.


    Les debattinnlegg fra Aeron Bergman

    Les debattinnlegg fra Tommy Olsson



    Av Aeron Bergman

    For mange norske kunstnere kan det virke som om den høflige, fredfulle, trygge og gammeldagse politiske korrektheten i det norske samfunnet er den største skrekken menneskeheten noensinne har vært utsatt for. Det finnes åpenbart stygge trekk ved det norske systemet, som landets kunstnere og intellektuelle plikter å eksponere. Men å skyte i blinde og uten grunn, som visse skjermede norske kunstnere gjør, plasserer for det første dette landet i den kulturelle utkanten, og viser for det andre en smålig middelklasse-egoisme og trist likegyldighet med situasjoner i en verden som er virkelig og grunnleggende fucked up.

    Politisk korrekthet kan ende i en myk og bevisstløs form for fascisme, uansett hvor gode hensikter som ligger bak. Men hva er det motsatte av politisk korrekthet? En redneck fra Texas? I Palestina, Tsjetsjenia eller Burma finnes det et skrikende behov for kunstnere og intellektuelle som kan samle seg til aksjoner mot et styresett som knuser et helt folk. Disse kunstnerne risikerer livet for å si det de mener, og det eneste håpet de har, er at deres barn en dag kan ha det like trygt som nordmenn.

    I Los Angeles, São Paulo eller Detroit, som jeg kommer fra, kjemper aktivister og kunstnere for å holde ungdommer unna crack og heroin, slik at de mot alle odds kan få sjansen til å vokse opp. I Norge poserer velfødde kunstnere som nihilistiske, slitne rockere, desperate som de er etter å skaffe seg oppmerksomhet. I Bagdad og Kabul kjemper folk for å hindre at museumsskattene blir stjålet eller ødelagt. I Norge truer kunstnere med å brenne Munch-malerier og smykker seg med gammel ikonoklasme, ikke fordi de befinner seg i en desperat politisk situasjon, men fordi de kjeder seg. I Egypt kjemper homser bokstavelig talt for livet, mens i dette landet utdeles det priser til forfattere som, når alt kommer til alt, ikke argumenterer stort annerledes enn bibel-dunkende fariseere fra Oklahoma. I Bosnia gjenoppbygger lokalsamfunn ødelagte moskeer. I Norge brenner satanist-fjortiser ned kirker for moro skyld. Norske kunstnere risikerer ingenting med sine «provokasjoner», fordi de er understøttet av det systemet de går til angrep på.

    Forrige uke under åpningen av Kunstakademiets avgangsutstilling, ble dette personlig for meg. En trist opplevelse og et nederlag for meg som professor. Oppmuntret av visse «kjekkas»-kunstnere, kuratoren, og den forutsigbare reaksjonen i media, ble en av mine studenter, en smart og grei ung mann, med et potensielt interessant kunstnerskap foran seg, forledet til å miste kontrollen over sitt avgangsarbeid. I dagene som fulgte viftet kuratoren for bachelor-utstillingen på Kunstakademiet, Tommy Olsson, med ytringsfrihetens flagg. Den kunstneriske ytringsfriheten er blitt en hellig ku på den skandinaviske misantropiens parnass. Den heises til toppen av masten like fort som andre kulturer flagger med Bibelen.

    Ytringsfriheten slo over i en kollaps av integritet idet studenten tilbød en av sine professorer en dopblandet drink uten å forsikre seg om at professoren visste hva det var. Jeg er helt for ytringsfrihet, men friheten opphører i det øyeblikk hvor man gjennom å oppføre seg som en drittsekk utsetter andres liv og helse for fare. Olssons forsikring om at situasjonen var «under kontroll», er en revidert versjon av historien, og den blir fortalt fordi han er redd for negativ kritikk av sine likemenn, mens det er åpenbart at alle, inklusive barn, ved en tilfeldighet kunne ha fått i seg det hjemmelagede dopet. Olsson var mer interessert i å promovere sin egen agenda enn i å kuratere et show, uten å ta hensyn til at det gikk på bekostning av studentene og publikums helse. Selv hvis det hele bare skulle være en stor spøk, står ikke integriteten til å berge i dette tilfellet.

    Jeg støtter ikke Stenersenmuseets beslutning om å fjerne studentarbeidet fra utstillingen etter at dopet var borte. Dette var nettopp det provokatørene håpet på: ufortjent oppmerksomhet. Men så ble debatten dreid mot arbeidets kunstneriske og estetiske aspekter, av neohippier. Hvorvidt det dreier seg om kunst, god eller dårlig, er en elementær og kjedelig diskusjon som jeg ikke ønsker å gå inn på.

    Studentene ved Akademiet valgte selv Olsson som kurator, da han har meninger de beundrer. Olssons oppgave som kurator var å sørge for at alle studentenes stemmer ble hørt, og at arbeidene deres ble presentert og formidlet på best mulig måte. Forholdet mellom kurator og kunstner er basert på tillit og dialog med omsorg, men isteden laget Olsson The Olsson-show, og overlot de øvrige studentene til delvis å finne ut av resten av utstillingen selv. Olsson tok ikke hensyn til at mange av de andre arbeidene på utstillingen, som han avskrev i nyhetene som «uprovoserende», var sterke nok til å overstråle hans lille skandale.

    Å heise overskridelsens falmede flagg, gjør ikke «tøff i trynet»-kunstnere så interessante som de innbiller seg. Disse skandinaviske kunstnerne hadde ikke holdt ut i fem minutter på gatene i Detroit. Jeg skulle likt å se dem «ytre» seg i Sudan eller Gaza. Bak flagget har de ikke så mye å ytre.

    Det kan godt være at estetikken og individualismen i norsk black metal ligger til grunn for mye av den kunstneriske estetikken vi opplever i dag. Satan er den tøffeste opprøreren og rollemodellen for alle «tøffinger» i Skandinavia. Men disse gutta er ikke satanister, de er bare posører, som forsøker å oppnå en moteriktig og edgy look. Og dyrkingen av individualisme for enhver pris har sine røtter i et helt annet system, som ingen av dem ville innrømme at de kneler for: ortodoks kapitalisme.

    Hendelsen under avgangsutstillingen er pinlig også fordi publikum allerede er full av mistillit til samtidskunst, og pressen utnytter denne følelsen og rapporterer slike episoder, bare for å forsterke en utbredt, gal oppfatning om at kunstnere er en gjeng småkriminelle, som er avhengige av dop og offentlige støtteordninger.

    I mellomtiden finnes det mange betydelige kunstnere i Norge som holder på med stort tenkte, lidenskapelige og grensesprengende arbeider som kommer til å overvinne skandinavisk kjedsomhet og borgerlig depresjon. Det finnes politisk motiverte kunstnere som arbeider her også, kunstnere som tiltaler hykleriet istedenfor å legemliggjøre det: Men disse kunstnere er bare ikke sexy nok for fanklubben til skandinavisk misantropi.

    Aeron Bergman er kunstner og professor ved Kunstakademiet i Oslo.



    Av Tommy Olsson

    Så ville de tydeligvis ikke ha provokasjoner og utfordringer likevel, selv om de jamret seg gjennom et tiår over hvor «viktig» det er. Men visste vi det ikke allerede? At provokasjonen må være tilrettelagt for et konsumerende publikum som bare må pirres sånn akkurat passe, og at den må være politiskt korrekt på samme tid, og bare krysse imaginære grenser?

    My favorite inside source

    I’ll kiss your open sores

    Appreciate your concern

    You’ll always stink and burn

    Nirvana, «Rape me» (1993)

    «Da vet vi at Tommy Olsson mener det er ok at man setter andre folk i livsfare, det er ganske oppsiktsvekkende.» Slik avrundet George Morgenstern en kort og til tider rent desinformativ debatt i P2 med undertegnede i uken som gikk. Debatten handlet om det problematiske arbeidet til Karl Edvin Endresen på Kunstakademiets avgangsutstilling, der Endresen – i hvert fall hvis vi skal tro det vi leser, noe vi ikke nødvendigvis skal i dette tilfellet – serverte GHB til alle som ville ha. En rimelig tabloid bemerking, vil jeg si. Dette kom etter et motbydelig forsøk på kreativ ansvarsfordeling: «Hvis kuratoren ikke visste dette på forhånd, har han ikke gjort jobben sin, og hvis han visste det på forhånd, har han heller ikke gjort jobben sin.» Det skal faen ikke være lett å gjøre jobben sin i denne sammenhengen, altså, men til forskjell fra Morgenstern vet jeg i det minste hva jobben min er, og hva slags utdannelse dette handler om.

    Å kuratere en avgangsutstilling handler strengt tatt om logistikk og plassering i kombinasjon med individuell veiledning. Når jeg da forholder meg til en student som opererer med planer som potensielt vil få oss alle i trøbbel, må jeg naturlig nok gi ham litt ekstra oppmerksomhet. Og det har jeg gjort.

    Karl Edvin Endresen er uten tvil en av de studentene jeg kommuniserte mest med i perioden, og det arbeidet som til slutt ble realisert, utviklet seg – på godt og vondt – noe annerledes enn hva som opprinnelig var planen. Siden all medierapportering har innskrenket seg til variasjoner over «Delte ut dop på utstilling», finnes det grunn til å korrigere informasjonen noe.

    Endresens prosjekt bygget på en serie kontraster og konsekvenser der utgangspunktet var motsetningen mellom et nyinnkjøpt Ikea-kjøkken og tilberedningen av den illegale substansen GHB. Kort sagt, kontrasten mellom det splitter nye kjøkkenet, og det billige, dokumentert livsfarlige, dopet. GHB blir gjerne brukt som date-rape-drug – derfor «Rape Me» spraymalt over kjøkkenskapene. Dette er altså tenkt som en installasjon, hvor Endresen under åpningen skal tilberede GHB på komfyren. Merk vel: han skal tilberede det – han skal ikke helle det i drikkevannet og tvinge alle til å innta det. Stoffet er en temporær komponent med en virkningstid begrenset til en time under åpningen. Ulovlig, ja, men et lovbrudd uten offer, og avgjørende for verket som helhet.

    Selv om Kunsthøgskolen i Oslo har en dekan som mener jeg burde tystet på denne studenten, slik at man kunne kastrere arbeidet hans på forhånd, gjorde jeg den vurderingen at Endresen burde få realisert verket slik han ønsket. Å legge til rette for det er hva jeg har definert som min jobb som kurator – hva skulle ellers jobben bestå i?

    Min oppfatning er at Karl Edvin Endresen er en reflektert og oppegående kunststudent som godt vet hva han gjør – han var fullstendig klar over at dette høyst sannsynlig kunne føre med seg så vel arrestasjon som mediestorm, men så også dette som logiske konsekvenser i forlengelsen av arbeidet. Det handler altså ikke om at billedkunstnere på noen måte kan sette seg over loven, men at lovbruddet er å se som en integrert del av arbeidet man eventuelt må ta konsekvensene av. Dette er i seg selv ikke unikt, og Endresen er per i dag ikke alene om denne strategien.

    Men så utviklet ting seg litt tilfeldig underveis. Og så var det tydeligvis noen som forsynte seg av dette stoffet. Siden jeg ikke var til stede i øyeblikket, er det vanskelig å bedømme sikkert hvor ute av kontroll situasjonen var. Noen minimerer informasjonen, og noen maksimerer den. Enten var det fem nære venner av kunstneren som fikk en bitteliten dæsj, eller så prøvde Endresen å forgifte alle fordi han hadde tenkt til å voldta dem, alt avhengig av hvem du spør. Men uansett hvordan ting forandrer seg underveis på en åpning, mener jeg min jobb er ferdig i det øyeblikket man åpner dørene for publikum. Jeg kan umulig forventes å ta ansvar for alt som eventuelt skjer etter det. Det er lov å minne om at jeg er kuratoren til Endresen, jeg er ikke pappaen hans. Jeg gikk ut fra at der var en forskjell mellom KHiO og KGB, med eller uten GHB. Min rolle er ikke å være støttekontakt med plikt å rapportere til styret om eventuelle forstyrrelser. Ja, jeg oppmuntret ham – slik jeg oppmuntret de øvrige 19 studentene, og jeg sladret ikke på noen av dem heller.

    Jeg kunne godt latt alt dette ligge, hadde det ikke vært for det vonde etterspillet. Etter at Endresen var kjørt vekk av politiet sammen med det beslaglagte voldtektsdopet sitt, ble det som sto igjen av verket montert ned og kjørt av gårde. Grunnen sies å være at arbeidet var for dårlig – noe som gir et dystert signal til neste kull avgangsstudenter: husk at arbeidet ditt må være godt. Og hvis du eller arbeidet ditt byr på noen form for problemer er det per definisjon ikke godt, og da vil det bli fjernet. Her er man helt på linje med den såkalte dekanen på KHiO som tydeligvis ønsker en total utelukkelse av forstyrrende elementer og en redusering av kunstutdannelsen til noe i nærheten av design.

    Det som virkelig er oppsiktsvekkende er at dekanen tar stilling for institusjonen mot studenten, som utsettes for et prinsipielt overgrep. Noe som også rammer meg som kurator – at verket var fjernet fra utstillingen var noe jeg fikk vite fra en Aftenposten-journalist. Hallo? Stenersenmuseet handler her som en fornærmet privatperson. Avgjørelsen er ekstremt uheldig – ikke bare for Endresen og hans medutstillere, meg inkludert, men også for institusjonen, som med dette fremstår som uprofesjonell og styrt av irrasjonelle impulser. Jeg kan på forhånd se at karakteristikken returneres med sikte på trynet mitt, men jeg mener jeg har handlet korrekt der andre ikke har gjort det. Å straffe et lovbrudd er en sak for politiet, ikke museet, som her de facto agerer som en straffeinstans, uten å ta saken opp med noen av de involverte på forhånd.

    Kvalitetene i Endresens arbeid er ikke udiskutable, men her har man ikke vist noen interesse for diskusjon i det hele tatt.

    Arbeidet må leses i konteksten av et konseptuelt tiår som går mot sin slutt, der overskridelsen er tematisert til det kjedsommelige og der noen nå integrerer den som en del av sin kunstneriske metode. Er det noen på Stenersenmuseet som er interessert i en slik lesing? Indeed, er det noen på KHiO som er opptatt av slike spørsmål? Eller lever alle i frykt for hva noen høyreekstreme bloggere kan mene om saken?

    Hva er det for signaler man sender ut i denne offentligheten som ønsker at kunsten skal være «farlig», fra landets høyeste kunstutdannelse, som har det skrevet i sitt program at kunsten er «fri»? Det som kunne vært grunnlaget for en interessant og nødvendig faglig diskusjon har man med dette radert ut, og jeg blir altså nødt til å insistere på prinsipper som burde være selvfølgelige.

    Men det fine med situasjoner som denne, er at det fort blir tydelig hva folk egentlig står for. Det er beklemmende og deprimerende når representanter for to faglig sterke og viktige institusjoner driter seg ut samtidig, men hvis alle roer seg ned og holder hodet kaldt, vil vi alle komme ut sterkere og klokere på den andre siden av den diskusjonen som før eller siden nødvendigvis må tas. Endresens verk er bare det seneste eksemplet på en tendens vi vil bli nødt å forholde oss til. Selv om noen hadde foretrukket at det hele ble tystet ned.

    Tommy Olsson er kunstner og skribent.

  • Mer fra Debatt