Debatt

Hysj, nå taler Fritt Ord

Fritt Ord

Frank Rossavik hevder 8. mai at mye er tapt for homobevegelsen. For da Monsen ble hyllet på operataket og han «minglet med andre gjester over noen glass godt drikke», var mange skuffet og noen sjokkerte. Og siden Fritt Ords kritikere tapte debatten, burde de ikke tatt den. Jeg er uenig både i premissene og konklusjonene. Om norske homoaktivister hadde fulgt Rossaviks råd og kun tatt kamper man var sikre på å vinne, hvor ville vi vært i dag? De siste ukene har vist at LLH har eksistensberettigelse, kampvilje og mobiliseringsevne.

At 13 000 undertegnet et opprop mot prisutdelingen, viser at motstanden har bred støtte fra homofile og heterofile. Rossavik bommer også når han angriper «homobevegelsen» som om ulike aktører opptrådte koordinert med en felles strategi. Debatten har tvert imot synliggjort meningsmangfoldet blant homofile, også i spørsmål som angår oss direkte. I tillegg vet vi nå mer om de mektige kreftene som ikke ønsker en felles ekteskapslov.

Prisutdelingen kunne gitt gode debatter om ytringsfrihet, bioteknologi og toleranse. Fritt Ord la imidlertid hindringer i veien for det. De kunne begrunnet tildelingen med Monsens mot eller bredde, men valgte å bruke ordene gjennomreflektert og uavhengig. Hun er ingen av delene. De viste også til de omkostningene kampen har medført for henne. Dermed legitimerte juryen påstanden om at hun er forfulgt. Diskusjonen om hva hennes utfall har medført av omkostninger for andre, kom som konsekvens av at Monsens eget følelsesliv ble satt i fokus. Det var relevante reaksjoner, ikke føleri, som fulgte i kjølvannet av utbasuneringen «ingen ønsker seg homofile barn» og hennes bruk av ordet handicap i omtalen av barn av lesbiske.

For middelaldrende liberalere med fri adgang til media, fremstår ikke Monsens utfall som truende. Folk som opplever seg og sine familier angrepet, avfeier henne ikke like lett som en verneverdig kuriositet. Monsen bruker sterke ord, men ingen har bestridt hennes rett til å si hva hun mener. Selvsagt tåler vi henne. Kjernen i kritikken er ikke prisvinnerens synspunkter, men Fritt Ords legitimering av debattformen. Hvordan kan en person som ikke tåler debatt, som selv skyter med kanon men ikke tåler skarpe skudd i retur, vinne en ytringsfrihetspris?

Fritt Ord burde gledet seg over at prisutdelingen fikk bred oppmerksomhet. Det gjorde de ikke. Francis Sejersted reagerte med anklager om meningstvang og etterlyste sjenerøsitet. Adressaten var ikke Monsen og hennes meningsfeller. Nei, i likhet med VGs Hanne Skartveit, rettet Sejersted alt sitt skyts mot «intolerante homoaktivister». Dermed krysset Fritt Ord en viktig grense.

Sejersteds angrep er vanskelige å forstå som annet enn et uttrykk for at Fritt Ord mener det er en prisverdig bruk av ytringsfriheten når Monsen angriper homofile, men kritikkverdig intoleranse å ta til motmæle. Budskapet fra forvalterne av det frie ord var ikke til å ta feil av: Hold kjeft. Utaktisk eller ikke: kritikken av Fritt Ord er på sin plass.

Håkon Haugli

Stortingskandidat og leder av Aps homonettverk

Mer fra Debatt