Annonse
04:00 - 02. januar 2009

Hvem gidder å forske nå?

I løse luften: Rekrutteringen til akademiske stillinger forvitrer på grunn av usikre og dårlige arbeidsforhold. foto: richard eriksen
Annonse

Rekruttering

Det pågår en aksjon blant «lausungene», de norske stipendiatene som ikke synes de blir tatt vare på. Mange spør om universitetene ikke lenger er attraktive arenaer for begavede unge mennesker.

I det minste innenfor medisinske, teknologiske og naturvitenskapelige fag er faresignalene klare. Det er fremdeles mulig å skaffe kvalifiserte kandidater til rekrutteringsstillinger, men forskning er av natur en virksomhet som krever de faglig aller beste, og det får vi ofte ikke lenger.

En viktig årsak er umyndiggjøringen av forskerne. Yrket var tidligere fritt. Institusjonene var også styrt av forskerne. Dette har dramatisk endret seg på kort tid. Forskerne hadde så sent som i 2003 absolutt flertall i universitetsstyret, men Stjernøutvalget foreslo en modell der de ansattes samlede representasjon var satt lavere enn lovens minimum for aksjeselskaper. Mens man før hadde valgte instituttbestyrere som også var aktive forskere, har vi fått en myriade av «profesjonelle» ledere på heltid. En fersk undersøkelse viser at forskernes tid til administrasjon har økt. Dette er i en situasjon der nesten alle de faste forskerne sier de jobber mer enn vanlig arbeidstid, og 60 prosent sier de jobber mye mer. Det betales ikke overtid.

Også på finansieringssiden er det et betydelig byråkrati. Både i EU-systemet og i det norske forskningsrådet brukes det umåtelig energi på svært utmattende strategiprosesser. Det er for lengst blitt så vanskelig å søke at universitetene hyrer dyre profesjonelle konsulenter hvis eneste dypere innsikt er planleggingsdokumentene. Man må også i stor grad tilpasse forskningen til detaljerte strategiske mål. For min egen del har det noen ganger ført til at jeg har måtte forfølge mine nest beste ideer for å tilpasse meg. Det har ikke vært motiverende.

De fleste er enige om at det gamle, frie systemet fungerte veldig bra. Det mener også forskningsrådets direktør Arvid Hallén. Derfor er det underlig at han i Aftenposten skriver at Norges forskningsråd (NFR) vil arbeide «mer institusjonsrettet» og skjele enda mer til «institusjonelle mål og evnen til strategiske prioriteringer (…) mer teamorganisering og en tydeligere ledelse».

Han mener dette særlig vil fremme rekrutteringen av kvinner. Dette minner om Storebrors slagord fra Orwells 1984: «Frihet er slaveri». Er dette NFRs budskap til den som har en altoppslukende faglig interesse eller en drøm om «den store oppdagelsen»?

Hallén konstruerer en virkelighet omkring det at friheten gjør at mange rekrutter overlates til seg selv. Dette er å slå inn åpne dører. Alle forskere innenfor naturvitenskap og medisin arbeider i dag i mindre eller større grupper. Hállen synes å tro at vi ville trives bedre med å jobbe i en fabrikk.

Istedenfor å angripe akademisk frihet, kunne NFR forbedre sider ved sin egen arbeidsmåte. Endrede søknadsprosedyrer og en betydelig økning i frie midler, om nødvendig på bekostning av strategiske prioriteringer, ville bedre rekrutteringen.

En årsak til sviktende rekruttering er nettopp jobbusikkerheten, og den synes særlig å ramme kvinner. Gjennomsnittsalderen for fast ansettelse i vitenskapelig stilling ved Universitetet i Oslo er 43 år. Før den tid er det eneste sikre at man mister jobben hvert tredje år. Usikkerheten er ikke kompensert med lønn eller fallskjermer, og næringslivet har lite å tilby 43-åringer med spesialisert innsikt.

Man kan gjøre forskerkarrieren mer forutsigbar ved å innføre en «tenure track»-ordning: kvalifiserte kandidater får, betydelig tidligere enn i dag, en jobb som gjøres fast dersom hun kvalifiserer seg til et forhåndsbestemt nivå i løpet av noen år. Forskerkarrieren skal likevel fortsatt være krevende og konkurransepreget, men da må den også være fri.

En «vanlig» jobb som oppdragsforsker for bedriften «Universitetet» ville kreve betydelig høyere lønn, overtidsbetaling, ordnet arbeidstid og vanlig norsk jobbsikkerhet. Jeg kjenner ikke til noe universitet i verden som har forsøkt noe slikt. Skal rekrutteringen bedres, må universitetene satse på sin egenart, ikke på å bli dårlige bedriftskopier. Universitetene er i ferd med å utvikle seg til arbeidsplasser som verken er frie, godt betalte eller gir en sikker karriere.

Frihet er gratis. Frihet gir økt effektivitet, og det blir bedre forskning av det. Sats på den.

Kristian Gundersen

Professor i molekylær biovitenskap, UiO

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.