Annonse
04:00 - 21. august 2009

Hvem er "vi"

Hvor mye og hva må vi ha felles? spør Thomas Hylland Eriksen i sitt tilsvar til Sigurd Skirbekks kronikk “En fare for vår sivilisasjon”

Annonse

Kritikere av «multikulturalismen» har en tendens til å gjøre det for lett for seg selv. Dels argumenterer de mot synspunkter ingen forsvarer (av typen «alt må godtas, så lenge det inngår i en kulturell tradisjon»), dels ignorerer de den voluminøse kritiske faglitteraturen om temaet, og sist, men ikke minst unnlater de vanligvis å definere multikulturalisme.

I Sigurd Skirbekks nyeste artikkel om multikulturalismen som trussel mot sivilisasjonen (Morgenbladet 7. august) blir fenomenet definert. Dessverre forveksler Skirbekk multikulturalisme med normativ kulturrelativisme, altså det syn at det ikke finnes kriterier for å vurdere ulike kulturelle praksiser moralsk opp mot hverandre. Det er neppe noen som går inn for en slik posisjon i dagens europeiske virkelighet. Videre trekkes det linjer både til fallende fødselstall i Europa og conquistadorenes erobring av aztekerne. Det siste eksempelet skal få stå nesten ukommentert: en sammenligning mellom den spanske invasjonen av Amerika og dagens innvandring til Europa trenger en særdeles god begrunnelse for å virke meningsfylt.

Spørsmålet om synkende fødselsrater er mer interessant. At fallende fødselstall i seg selv skulle være et problem, er det imidlertid vanskelig å være enig i, så lenge befolkningen i et land kan forynges gjennom innvandring. Derimot er det nødvendigvis uenighet om hvilke kulturelle verdier som ønskes videreført (og kanskje foredlet?) av dem som til enhver tid bor i et land, hvilke verdier og kulturelle praksiser man med rimelighet kan forvente at nykommere skal slutte opp om, hvem som skal slippe inn, og i hvilken grad samfunnet legger forholdene til rette for at innvandrere skal kunne trives og blomstre i sine nye omgivelser.

Skirbekk synes å ta for gitt at samfunnsmessig solidaritet forutsetter felles historie og etnisk homogenitet. I så fall må det være slik at jo større den etniske variasjonen er, desto større er også de kulturelle og verdimessige forskjellene. Skirbekk forutsetter videre at grensene mellom gruppene som utgjør samfunnet er noenlunde konstante, med det resultat at gråsoner og kulturelle blandingsformer ikke får plass i analysen. Dermed usynliggjøres de med minoritetsbakgrunn som identifiserer seg like mye med Norge som med andre steder, og for den del de med majoritetsbakgrunn som identifiserer seg like mye med andre steder som med Norge.

En analyse med utgangspunkt i en inndeling av verden i etniske, eventuelt nasjonale eller religiøse grupper, er inadekvat. Ikke fordi denne typen tilhørighet er irrelevant, men fordi andre skillelinjer og grunnlag for fellesskap og konflikt ofte er viktigere. Hva angår nyere norsk historie er det trolig riktig å si at de bitreste og mest langvarige kulturkampene har sprunget ut av det historisk betente forholdet mellom by og land, eventuelt det dansk-tyske og det norrøne Norge. Målstriden og EU-kampene kan stå som eksempler. Ingen av disse konfliktene er avsluttet, og ingen av dem har noe etnisk element.

En annen sentral verdikonflikt i nyere norsk historie vedrører forholdet mellom religiøse doktriner og tradisjonelle moralnormer på den ene side, og en radikal sekularisme og individualisme på den andre siden. Denne konflikten var særlig opphetet i etterkrigstiden, og ser nå ut til å være på vei tilbake i en noe modernisert form. Kritikere av den liberale individualismen, som Skirbekk og Muhammad Usman Rana, ser også i dag den sistnevnte tendensen som en trussel mot samfunnets integrasjon og en oppskrift på moralsk nihilisme. Faktum er uansett at heller ikke denne verdikonflikten i sin opprinnelige utgave trengte andre bidragsytere enn etniske nordmenn for å skape dyp splittelse i befolkningen.

Indirekte reiser Skirbekk, her som i andre skrifter, et sentralt sosialfilosofisk og politisk spørsmål, nemlig: «Hva betyr ordet vi?». Et svar må inkludere både denotasjon (hvilken referanse har ordet) og konnotasjon (hva innebærer ordet i praksis).

Ingen er uenige om at mennesker som lever i et samfunn må ha noe felles. Ikke engang radikale forskjellsmultikulturalister er tilhengere av en total desentralisering av moralen. Spørsmålet er hvor mye, og hva, innbyggerne i et samfunn må ha felles for å oppnå en vi-følelse, men et beslektet spørsmål er hvor intens og omsluttende vi-følelsen må være for å skape tilstrekkelig oppslutning om felles institusjoner og praksiser. I sosiologenes idealtypiske Gemeinschaft lever innbyggerne stort sett etter de samme verdiene og normene, men glem ikke at et sentralt tema i den tidligmoderne skjønnlitteraturen handler om forsøk på å løsrive seg fra et slikt fellesskap, som nok er forutsigbart og trygt, men også konformistisk og kvelende.

Denne typen problemstillinger er elementære i sosiologien, og ikke minst deres implisitte politiske karakter innebærer at de ikke har noe definitivt svar. I ethvert samfunn vil det være uenighet vedrørende forholdet mellom rettigheter og plikter, individ og fellesskap, frihet og trygghet. Dette forholdet gjelder uavhengig av samfunnets etniske sammensetning, men det er også klart at raske kulturelle og demografiske endringer, som dem globaliseringen avstedkommer i vår tid, skaper usikkerhet, blant annet fordi gamle kart ikke egner seg til navigasjon i et nytt terreng (aztekerkongen Moctezumas store mangel besto jo i at han ikke hadde noe nytt kart for hånden.)

Å redusere dagens sosiale og kulturelle kompleksitet til et valg mellom to alternativer, er ingen andre enn ekstremister tjent med. Det er ikke tilfellet at Norge og andre europeiske land må velge mellom etnonasjonalisme og multikulturalisme som overordnede ideologier. Derfor er det nødvendig å utvikle et språk for å kunne diskutere forholdet mellom forskjeller og likheter på måter som både er konkrete og prinsipielle.

En slik samtale om betydningen av ordet «vi» må være basert på gjensidig respekt, som er noe annet enn selvutslettende eller likegyldig toleranse. En fellesnevner for samtalen kan være sekularisme – ikke i betydningen religionsfiendtlighet, men som det syn at ulike verdensbilder kan eksistere i ett og samme samfunn, og at religiøse og ikke-religiøse må være i stand til å leve sammen.

Interessant nok har den for tiden utskjelte kulturradikalismen en stor del av ansvaret for at ateistiske verdensbilder er ukontroversielle i dagens Norge. De som nå anklager kulturradikalismen for å ha vært et farlig blindspor som medførte verdirelativisme og generell normoppløsning, kan selv takke den samme kulturradikalismen for å ha gitt dem intellektuelt og moralsk armslag. Tilsvarende vitner det om dårlig forståelse av det liberale samfunnets mekanismer når rettroende religiøse ignorerer at de samme prinsippene som gir dem rett til å dyrke sine religioner, også garanterer homofile og ateisters rettigheter.

Hadde ikke dette landet hatt trosfrihet, herunder retten til ikke å tro på noe som helst, ville det jo ha vært vanskelig å forsvare at innbyggerne skulle akseptere fri utøvelse av religioner uten historisk forankring i området. De samme prinsippene som gir beskyttelse til homofile og ateister, gjør det mulig å være konservativ muslim eller hindu i et sekulært samfunn med hang til luthersk kristendom.

Med et slikt utgangspunkt tilkjennes personer retten til å tilhøre religiøse eller etniske grupper, men også retten til å slippe. Frafallenhet og skepsis blir nøyaktig like legitimt som oppslutning om tradisjonen, enten denne er nasjonalistisk, etnisk eller religiøs. Ut over de felles rettighetene og pliktene som tilkommer alle borgere, får hver enkelt selv bestemme sine tilhørighetsformer, og her gis ingen garanti for at du vil komme til samme resultat som meg.

Det er et stykke dit, men så lenge kritikerne av den diffuse størrelsen «multikulturalisme» ikke foreslår løsninger, kan et alternativ være å ta utgangspunkt i landets faktisk eksisterende befolkning og erkjennelsen av at definisjonen av ordet «vi» for tiden, og av fullt ut forståelige årsaker, er noe uklar.

Thomas Hylland Eriksen

CULCOM, Universitetet i Oslo

Opprinnelig publisert 14. august 2009

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.