Annonse
04:00 - 17. april 2009

Historiens lærepenge

Den norske engasjementspolitikken ligner i stor grad kolonialismen.

Brite i Sudan: De egyptiske troppene var evakuert, men general Charles Gordon fikk ikke tilsendt soldater. Han bestemte seg for å kjempe mot devisjene i Khartoum – alene. Det gikk galt. Foto: Wikimedia
Annonse

Flyplassbokhandler er en sikker kilde til uforpliktende lesning. På to reiser dette året har jeg rasket med meg Daniel Allen Butlers The first Jihad: the battle for Khartoum and the dawn of militant islam og Ben Macintyres The man who would be king: the first American in Afghanistan.

Jeg valgte disse bøkene fordi de handler om vestens inntog i to land hvor Norge er sterkt nærværende i dag: Sudan og Afghanistan. Hva som har gjort den populærhistoriske sjangeren mer interessant er Google Books. Prosjektet med å digitalisere gamle bøker gjør at de historiske personenes egne opptegnelser er tilgjengelige på din egen laptop.

 

Etter tapet av de amerikanske koloniene på slutten av 1700-tallet, unngikk Storbritannia bevisst å kolonisere alle områder hvor de hadde interesser, for heller å virke gjennom vennligsinnede lokale herskere. De var mer opptatt av å trygge handelen. I fredsårene som fulgte Napoleonskrigene innledet Storbritannia krig mot piratvirksomhet med bred internasjonal støtte.

Det viste seg ofte vanskelig å skille handel fra politiske interesser. Et eksempel var da en frilansimperialist, Josiah Harlan, på eget initiativ koloniserte deler av Afghanistan og var delaktig i å fremtvinge den feilslåtte britiske intervensjonen til Kabul i 1839. Hans bok A Memoir of India and Avghanistaun fra 1842 er avrusende lesning. Det er verdt å merke seg at det var britisk verdiimperialisme, ikke britisk våpenmakt, som vendte afghanerne mot dem.

Den påfølgende nedsablingen, hvor hele den britiske styrken på cirka 15 000 mann gikk tapt, bidro til å dempe erobringstrangen for en tid. Men i 1882 gjorde militæret i Egypt under nasjonalisten Arabi Pasja opprør mot den provestlige despoten i landet. Den britiske statsminister Gladstone grep motvillig inn for å verne Suezkanalen, den britiske økonomiens arterie.

Gladstone forsvarte regjeringens politikk med haltende retorikk om at Storbritannia grep til våpen av «kjærlighet til freden, og i samsvar med fredens prinsipper». I pressen og parlamentet gikk bølgene høyt mellom de som mente at intervensjonen var dårlig skjult imperialisme, og de som så på intervensjon som et naturlig forsvar av universelle verdier.

 

Mannen som ble satt til å styre landevinningene, Evelyn Baring, beskriver i tobindsverket Modern Egypt fra 1908 i stor detalj de reformene som ble iverksatt for å få Egypt på fote. Med dette syntes regjeringen i London at man hadde gjort nok, så da de hørte om at et islamsk opprør hadde brutt ut i provinsen Sudan, nektet de å foreta seg noe. Opprøret var primært rettet mot korrupte lokale herskere og britene bad ganske enkelt egypterne trekke seg ut.

Til å ha overoppsyn med evakueringen, sendte regjeringen general Gordon. Han var en av disse makeløse menneskene som historien av og til byr på. Charles Gordon var krigshelt med høy medieprofil og lang erfaring fra Sudan. Han var dypt religiøs og opptatt av å avdekke Herrens vilje for å kunne virke som Hans redskap.

I Sudan ventet dervisjene. En fundamentalistisk islamsk grasrotbevegelse rettet mot korrupte ledere, mot utlendinger og alle som ikke fulgte den sanne islamske lære slik den ble tolket av Muhammed Achmed – Mahdien, den guddommelig utpekte. Hans følgesvenner kalte seg dervisjer, «de fattige». Mahdien erklærte seg for profet i 1881 og hevdet han var utsett til stanse islams forvitring og bringe troen tilbake til araberverdenen på spissen av et sverd. Siden sto resten av verden for tur.

 

General Gordon på sin side så seg selv som en kristen kriger i kamp for korset. Tilbaketog hadde aldri tilhørt hans vokabular, og etter å ha overvært evakueringen ble han værende. Det spørs om Sudan ville vært stort nok til å romme to slike personligheter som Gordon og Mahdien, Khartoum var det i alle fall ikke. Da Gladstone nølte med å sende tropper, bestemte Gordon seg for å holde byen alene mot dervisjene. Han falt på sin post. Samtidige kilder forteller at liket hans ble skjendet og at kroppsdeler ble båret rundt i byen i triumf. Mahdien avled kort etter av tyfus.

Nyheten om Gordons død ble møtt med et smerteskrik fra folkedypet i England. Pressen forgudet Gordon, «heltenes helt», hans gudfryktighet, hans kampvilje og det at han hjalp de underprivilegerte i England i ord og handling. Imperiet hadde sviktet en av sine egne. En straffeekspedisjon slukket den verste hevntrangen. Men mange saker kjempet om oppmerksomheten i kabinettet i verdens mektigste land. Man lot dervisjene beholde Sudan slik pasifistene i parlamentet krevde.

I løpet av de tretten årene som fulgte, drev dervisjene frem en humanitær katastrofe som på det nærmeste avfolket landet. Apokalypsens ryttere red fra landsende til landsende: krig, sult, pest og død. Den islamske gjenfødelsen lot også vente på seg. I Egypt fortsatte den utrettelige administratoren Baring sitt arbeid. Hans arbeid for å modernisere økonomien kom et flertall av befolkningen til gode og ga ham tilnavnet «det moderne Egypts far».

 

Historikeren F.M. Sandwith skrev i 1910 at invasjonen av Egypt i 1882 førte til en situasjon der Storbritannia to år senere sto overfor spørsmål mer kompliserte og mer farefulle enn i løpet av de foregående fem tiårene. Egypt-spørsmålet og Gordons død kan sammenlignes med 11. september i britenes nasjonale psyke. Den bidro til å tippe vektskålen i favør av dem som mente man måtte «ta opp den hvite manns byrde», gå ut og gjøre verden tryggere, mer sivilisert, mer britisk.

Historiene fra Afghanistan og Sudan har en rekke likhetstrekk med dagens situasjon. Flere enn hva her kan nevnes. Britisk overlegenhet er ikke ulik USAs stilling ved inngangen til det nye århundret. Mahdien og Osama bin Laden har mye til felles politisk, men også teologisk. Den misjonerende idealismen er også av samme merke. Det er en slående samklang i tankegodset fra kolonitiden og dagens norske engasjementspolitikk. Ikke minst i Sudan, hvor Norge har påtatt seg en statsbyggende rolle i syd.

Hva Norges engasjement i Afghanistan og Sudan vil avstedkomme, vet ingen. Men det ville være uklokt å unnlate å planlegge for det verste. Hva som skjedde i Sudan gir en alvorlig pekepinn om hva som er i ferd med å hende i dette landet i dag, mens Vesten nok en gang overlater sivilbefolkningen til fanatikerne. Det står også som en advarsel til de som ivrer for tilbaketrekning og å overgi Afghanistan til fundamentalistene.

 

Naturligvis er det begrenset hva man kan lære av fortiden. Historien gjentar seg aldri, men av og til rimer den. Rudyard Kiplings berømte dikt «The White Man’s Burden» er en like passende kommentar til den norske engasjementspolitikken som det var til dikterens egen samtid. Evelyn Barings bok om Egypt burde leses nøye av de nordmennene som tar mål av seg til å utvikle andres samfunn. Likeledes burde Josiah Harlans gjentatte advarsler mot å gripe inn i land eller kulturer man ikke forstår, være velkommen i et land som kun i meget liten grad har erkjent seg de negative ringvirkningene av sitt engasjement i underutviklede land.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.