Litteratur
Det er en kjent sak at gutterommet til Henrik Wergeland var befolket av uventede skapninger. Selv på arkivarkontoret, som voksen mann, tok han gjerne med seg huggormen sin, for å holde leven med de ansatte. Det kan ha vært den samme ormen som Bernhard Herre fikk se på Eidsvoll en natt; den var da i ferd med å sette til livs en rotte, mens Henrik spradet naken omkring, ennå stiv i sin femte muskel etter en omgang med en biperson som senere, i virkeligheten, ble mor til dikterens eneste barn.
Denne scenen, der den bortkomne unge Herre slippes inn i dikterens vivarium, er et nedtonet høydepunkt i Niels Fredrik Dahls roman Herre. Morgenbladets anmelder synes scenen er gjennomført klisjéfylt og blir så fylt av vemmelse at hun må legge boken til side.
Mye tyder på at det var en forhastet reaksjon. Anmeldelsen blir preget av sterke emosjoner som synes å stå i veien for forståelsen av at det i det hele tatt dreier seg om en roman. Anmelderen moraliserer over hovedpersonen, som hun oppfatter som en nedrig snylter på de store personlighetene han omgås, og irettesetter forfatteren, som burde ha latt Bernhard Herre få hvile i nådig glemsel. Dahl lykkes ikke, mener hun, i å fremstille Herre som sympatisk; hvorfor vil han da skrive en hel bok om ham? Hvorfor vil han at vi skal lese om Herre?
Dette er jo ikke litteraturkritikk. Det er snarere en disputas, der anmelderen har inntatt opponentens rolle, for ikke å si rollen som djevelens advokat. Hun later til å være sakkyndig nok, tydeligvis kjent med Camilla Colletts skrifter, som hun anbefaler istedenfor Dahls roman.
Det står veldig lite om Bernhard Herre i disse skriftene, riktig nok, så de kan umulig være noe alternativ til boken om Herre, men anmelderens synspunkt er altså at det er unødvendig å lese noe om «dette mennesket».
Dette mennesket, som hun med en viss forakt kaller ham, er en taper og en stakkarslig figur, sikkert ikke sympatisk og hyggelig. Men gjør det ham uinteressant? Må romanfigurer være sympatiske? Bernhard Herre er en historisk person, ikke så fullstendig glemt som anmelderen later til å tro, og nå altså gjendiktet i en samtidsroman der hans forvirrede jeg kommer til orde. Dypt ulykkelig forelsket i sin barndomsvenninne, den skjønne frøken Wergeland, omtaler han henne konsekvent med fornavn.
Også det får Dahl en smekk over fingrene for. Anmelderen finner det «nokså betegnende» at Dahl bruker fornavnet hennes – «som for å videreføre en allerede altfor mannsdominert litteraturhistorieskriving». Her foreligger visst en misforståelse av tredje grad. Romaner er ikke litteraturhistorieskriving, og bruken av Camillas fornavn har ingen ting med maskuline hersketeknikker å gjøre. Dessuten er det ikke Niels Fredrik, det er Bernhard som bruker fornavnet hennes, betegnende bare for hans nære forhold til henne.
Under disputaser pleier man å oppnevne opponenter som kjenner avhandlingens emne særlig godt. Det forklarer Morgenbladets valg av anmelder. Christine Hamm kjenner etter alt å dømme sin Collett.
Men burde ikke en bokanmelder og førsteamanuensis i nordisk litteratur også være i stand til å lese en nyskrevet roman? Når hun konkluderer med at det meste av norsk 1800-tallslitteratur med tilsvarende emnekrets er bedre «i innhold og form» enn Dahls Herre, avslører hun litterære preferanser som burde diskvalifisere for videre befatning med samtidslitteraturen.
Tom Lotherington,forfatter og oversetter