Kulturkamp i akademia
I Morgenbladet 18. september gjør Håkon Gundersen i reportasjen «Kultur i et hav av hormoner» et strandhugg i «fiendeland» i sitt forsøk på å reise spørsmål om måten kulturkampen rammer akademia på. Første stopp er Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) ved Universitetet i Oslo, og undersøkelsesobjektet er kjønnsforskningen.
Den modige journalisten manner seg opp til et besøk ved senteret. Men dette er et farefullt terreng, får vi vite. Her gjelder det å stålsette seg for ikke å bli sugd inn, eller snarere drukne i et mykt og myrlendt terreng. Og hva gjør så den modige journalisten? Jo, han oppsøker en halvstudert røver (Preben Z. Møller), ringer en ekspedisjonssjef i Barne- og familiedepartementet (Arni Hole), leser en informasjonsbrosjyre for nye studenter ved STK, oppsøker den nyansatte og departementsfinansierte professoren i mannsforskning (Øystein Gullvåg Holter) og kikker i en arkivperm over forskningsprogrammet «Kjønn i endring» (som ble avsluttet i 2002). Sist, men ikke minst trekker journalisten veksler på sin egen skolegårdsvisdom, som oppsummeres i følgende sitat, og som blir et tungtveiende innlegg i debatten og kjønnsforskningens berettigelse og relevans i dag: «Pikk og fitte skal sammen sitte. Til det renner eggehvite.» Dette kvalifiserer ifølge journalisten til adekvat research når kjønnsforskningen skal undersøkes. Å oppsøke lederen for senteret, sjekke i databasen for forskning utført ved senteret eller å undersøke annet håndfast materiale har tydeligvis ikke vært ansett som relevant forhåndsarbeid for artikkelen.
På grunnlag av disse undersøkelsene konkluderer Gundersen med at kjønnsforskningen er under press (sammen med de andre «opposisjonsvitenskapene» kriminologi og pedagogikk), poststrukturalistiske teorier om diskurs og performativitet mangler holdbarhet, og forskning på biologi er underprioritert på senteret. Ifølge journalisten medfører besøket ved senteret en egen form for fare: «Men er det ikke mulig å snu seg her da, uten å komme borti noe klebrig?» Paradoksalt nok er det megetsigende eksempelet som journalisten anvender for å angripe denne «klebrige» formen for forskning et seminar der biologi er en av innfallsvinklene, ett av seminarene som annonseres i seminarprogrammet, «Kvinners væsker II», som denne gangen skal handle om melk. For Gundersen fremstår dette som kroneksempelet på irrelevant kjønnsforskning. Og ikke nok med det; tidligere seminarer har vært avholdt over væsken blod, og fremtidige seminarer skal forholde seg til tårer og utflod. Hvor utflytende kan forskning bli? spør den brave skribenten seg.
Nå kan man selvsagt ikke forvente seg at en så hardtslående journalist som Gundersen skal kunne se mening i en type «myk» og «klissete» forskning der kroppen undersøkes som biologisk, samfunnsvitenskapelig og kulturell størrelse. Men gitt at biologien, filosofien og kulturvitenskapene tradisjonelt har sett på den ideelle mannekroppen som innbegrepet på menneskekroppen – dens klart definerte, harde, massive, muskuløse kropp, utstyrt med et godt synlig kjønnsorgan – har kjønnsforskningens bidrag vært å fokusere på kroppselementer som undergraver og stiller spørsmål ved en slik selektiv og maskulint kjønnet forestilling om kroppen. Herav interessen for den symbolske betydningen av kvinners væsker. Og enten Gundersen liker det eller ei, utgjør morsmelken den første føden til majoriteten av alle spedbarn i verden, samtidig som det hefter store kulturelle tabuer ved nettopp denne kroppsvæsken. For noen er dette interessant å undersøke, da det kan fortelle oss noe om rådende kulturelle forestillinger om kjønn, kropp og makt. Det kan kort fortalt si oss noe om grunnpilarene i kulturen og samfunnet vi lever i.
Selv om journalisten ikke finner denne type forskning interessant, er det likevel underlig at normale krav til research og etterrettelighet ikke synes å gjelde i Morgenbladets reportasjer om kjønnsforskning. Her holder det tydeligvis å være mann, en som i utgangspunktet vil ha seg frabedt å bli tilklisset av kjønnsforskningens klebrige fangarmer.
Ellen Mortensen
Professor og faglig leder Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK), Universitetet i Bergen