Fritt Ord
Mange som sikkert kunne tenke seg å reflektere litt nærmere over hva Nina Karin Monsen står for, fryser i en iskald atmosfære av arroganse og nedlatenhet. Noe en av klassikerne i verdenslitteraturen, lignelsen om såmannen i Matteus 13 i Det nye testamente, forteller: «En mann gikk ut for å så. Og da han sådde falt noe på stengrunnen hvor det var lite jord, og det skjøt snart opp, fordi jordlaget var tynt. Men da solen steg, ble det avsvidd og visnet fordi det ikke hadde fått slått rot.» Slik er det med våre ord, uansett på hvilken side vi står i forhold til religion og moral.
Nina Karin Monsen er en nødvendig filosof i vår nordiske andedam. Interessant og upassende på en gang. Nettopp derfor. Intelligente reaksjonære intellektuelle er noe vi trenger som motpol i Norge. Formannen i priskomiteen, Francis Sejersted, sier at han ikke har opplevd maken til aggressive og intolerante reaksjoner. Bortsett fra professor Halvor Moxnes’ appell 5. mai før prisutdelingen, «Hvem betaler prisen?», er det får som har spurt, om hvem som egentlig trenger det frie ord i dagens samfunn? Personer med helt andre meninger enn Monsen, i lys av ytringsfriheten som en universell verdi.
Nå tror jeg vi eldre leser Nina Karin Monsen som filosof i et større tidsperspektiv enn i sjikanenes sure univers; vi ser at hun søker intellektuell åpenhet, men at retorikken altfor ofte lukker igjen dørene. Det lysner litt når hun respekterer andres menneskelige kvaliteter. Når hun for eksempel sier at homofile trenger hjelp, er jeg som prest enig med henne i det, fordi alle, også heterofile, trenger hjelp for å overleve. Det er historisk sett et stort fremskritt i seg selv, hvis det her er tale om likeverd. For hvordan ble homoseksualitet beskrevet i et leksikon på 1950-tallet:
«Homoseksualitet er den hyppigste forekommende perversjon av kjønnsdriften og ytrer seg derved, at seksualtrangen enten helt eller overveiende er rettet mot individer av samme kjønn … Homoseksualitet kan være den eneste abnormitet hos et individ, men ofte er der tilblandet andre uttalte psykopatiske trekk.» (Raunkjærs K.L. København 1950-59)
En samtidig gallupundersøkelse, offentliggjort i Politiken, viste at seks av ti dansker så på homoseksualitet som å være verre enn promillekjøring, dokumentfalsk og voldtekt. En gallup fra Norge på dette tidspunktet gir neppe et bedre utslag. Så det bør være hevet over tvil at Fritt Ords prisvinner 2009, er humanist, ja liberal i forhold til synspunkter fra hennes egen barndom.
Da er det mer problematisk med Monsen og bioteknologien anno 2009. For her er vi alle, enten vi er for eller imot den nye ekteskapsloven, utfordret til etisk ansvar og kritisk refleksjon. Som hun selv ga uttrykk for i en samtale på TV 2 den 6. mai, at hun er rystet over at den nye loven om assistert befruktning åpner for at kvinner på 70 år kan bli mødre. Men hvorfor det? Bibelen forteller at Sara var 90 år, og lo da hun hørte budskapet fra Herrens budbringere, ikke fordi hun var 90, men fordi Abraham var 100 (1. Mosebok 17-18). Fire tusen år senere, er underets tid ikke forbi.
Jeg er enig med Francis Sejersted når han berømmer Fritt Ords prisvinner 2009 for hennes utholdenhet som samfunnsdebattant i 40 år. Enten vi liker det eller ikke, er hun en uunnværlig utfordring i norsk kulturdebatt. Som en motpol, som hun sikkert forakter, har jeg mest sans for henne når hun i selvrettferdig harme går til angrep i verdispørsmål, da minner hun glimtvis om Sigrid Undset i en opphetet debatt med kulturradikalismen fra 30-årene. Og da falt ikke mye på stengrunn, men som den omtalte lignelsen avslutter med – «i god jord og bar frukt». Mine blomster går til Francis Sejersted.
Øyvind Foss
Dr.theol., tidl. prorektor, Universitetet i Stavanger