Forskning i media
Harald Eia har med sitt nye konsept for forskningsjournalistikk provosert en rekke samfunnsforskere som i til dels sterke ordelag tar avstand fra hans nye tv-serie. Det hele begynte med at professor Willy Pedersen trakk seg fra programmet etter at han under intervju ble konfrontert med resultater fra utenlandske forskere som med bakgrunn i genetikk var kommet frem til andre konklusjoner enn Pedersen. Det som åpenbart provoserte Pedersen, var at han ikke på forhånd ble informert om disse forskernes identitet.
Debatten illustrerer flere viktige aspekter ved dekningen av forskning i norske medier, som med enkelte hederlige unntak er lite tilfredsstillende. Ikke engang de største avisene ser seg råd til å holde seg med egne forskningsjournalister eller journalister som i det minste har forskning som et av sine sentrale arbeidsområder. Dekning av forskningsstoff skjer derfor tilfeldig ved journalister som til dels mangler basal innsikt i det aktuelle temaet. Reportasjer hvor enkeltforskere får utbre seg om eget arbeid, ender gjerne som sensasjonsoppslag av typen «Gjennombrudd i kreftforskningen», siden journalisten er ute av stand til å stille kritiske spørsmål og stort sett fungerer som mikrofonstativ for forskeren. I slike reportasjer burde det være en selvfølge at andre kompetente forskere ble intervjuet og fikk komme med uavhengige kritiske synspunkter. Det samme gjelder den andre typen forskningsstoff som presenteres i norske media, nemlig mer eller mindre ordrette gjengivelser av pressemeddelelser uten kritiske kommentarer fra andre forskere.
En viss kjennskap til moderne forskning og ikke minst forskningens vesen, hvor løpende kritisk vurdering av alle resultater er selve livsnerven, er helt nødvendig for så vel politikere som befolkningen i sin alminnelighet. Utviklingen av samfunnet er til syvende og sist basert på forskning. Dette gjelder ikke minst samfunnsforskningen, hvor resultatene ofte er lettere å fatte for legfolk enn naturvitenskapelige fakta.
I et demokrati er det sentralt at representanter for media har stadig kritisk blikk på den løpende samfunnsdebatten. Med sin nedprioritering av forskningsjournalistikk i forhold til for eksempel sport, kjendisstoff og mat svikter imidlertid mediene på et sentralt punkt i sin rolle som kritisk korrektiv til samfunnsprosessene.
Det er derfor tvingende nødvendig at norsk forskningsjournalistikk forbedres. Eias konsept, som hittil er uprøvd, og derfor ikke bør fradømmes enhver verdi, innfører et kritisk element i forskningsjournalistikken, som åpenbart har falt noen av de berørte tungt for brystet. Det som provoserer mest, synes å være at man gir plass til kritiske innspill fra forskere på den helt motsatte fløyen, det vil si fra genetisk orientert forskning. Denne reaksjonen forundrer meg. Innen naturvitenskap og medisin er det en selvfølge at vi, når vi presenterer våre resultater på internasjonale kongresser, må være forberedt på å forsvare våre konklusjoner overfor hvem som helst som måtte være til stede i salen. Hva for slags beskyttet tilværelse har samfunnsforskerne?
Eias kritikere har hevdet nokså nedlatende at han er «nyfrelst» på et forskningsfelt som nærmest er utdatert og reaksjonært. Dette medfører selvsagt ikke riktighet. Eksplosjonen i moderne genetikk og molekylærbiologi og den evige diskusjon om det særdeles komplekse samspillet mellom gener og miljø er stadig et fruktbart forskningsfelt. Brobyggende forskning mellom helt forskjellige disipliner kan her uten tvil gi helt ny innsikt. Samfunnsforskernes nokså ubeherskede reaksjon på Eias tv-program avslører muligens manglende innsikt i moderne genetikks muligheter til å supplere og nyansere konvensjonell samfunnsvitenskapelig tilnærming til forskning på menneskelig adferd. Jeg er redd Eia-debatten gjenspeiler CP Snows konsept om «The two cultures», kløften mellom naturvitenskap og «mykere» vitenskaper. Bør vi ikke gjøre noe med dette?
Stig Frøland
Lege og professor i medisin