Kunstdebatt
Pål Hollender, en svensk kunstner, laget for mange år siden en maskin som gir deg elektroniske støt. Denne maskinen kunne potensielt ta livet av deg, med større og større sannsynlighet for hver gang du mottok støtet. Problemet var at sannsynlighetsberegningen kun gjaldt mennesker med hjertefeil. Vanlige mennesker var usårbare. For mange var nok dette en ren provokasjon, et ønske om å putte mennesker i en livsfarlig situasjon, mens for meg var det en rimelig åpenbar kritikk av «maskinens» tendens til kun å støte ut de svakeste.
Kunsten til Hollender var potensielt farlig. I likhet med kunsten til Den Navnløse, som Kunstakademiet har sløst bort våren på å fokusere på og diskutere. Til alle andre avgangsstudenters fortvilelse. Jeg synes saken er veldig trist, kjedelig og deprimerende. Egentlig planla jeg at denne teksten skulle fungere som et referat fra en performance på verandaen min i familiehuset mitt i Italia, der jeg sto i en Ikea-skuff, med genitaliene mellom bena og en t-skjorte over hodet (se bildet). Litt som en fange i Abu Ghraib, på en invertert pidestall.
Jeg gjorde det ikke for moro skyld. Ikke i det hele tatt. I likhet med å ta et standpunkt i denne saken følte jeg det var nødvendig. Det er kunsten som skal beskyttes her. Nå har min generasjon blitt utpekt til å være misantropidyrkende, beskyttede satanelskere. Fra vår egen ledelse, og i en tone som absolutt ikke er forsonende, og jeg lurer på: Hva er hensikten? Og hva i all verden er hensikten i å forfølge Tommy Olsson? Når ble Norges mest positive, allsidige kritiker, med en hang mot å både ta vare på, kuratere og fokusere i sine anmeldelser på de mest perifere av oss, en representant for de mest destruktive og utspekulerte kuratoriske metoder? Svaret: Aldri. Han blir forsøkt gjort det av et teoriapparat som dessverre, etter mange gode år har gått ut på dato, ikke fulgt med i timen, og som jobber i fullstendig kontrast med referansene til generasjonen de underviser. Det kan også nevnes at jeg aldri har sett noen av disse menneskene (jeg regner ikke lydprofessor Bergman inn i dette regnestykket, men vi kommer tilbake til ham senere) på en åpning på de mange kunstnerdrevne initiativene de siste fire årene. Det er besynderlig og beskrivende.
Det ble laget GHB. Ikke nødvendigvis et problem. Det blir laget GHB overalt, i leiligheter over hele byen og i housepartyer, og folk blir servert det. Noen tar overdose. Noen dør. Gjerne de med dårlig hjerte. De svakeste. Det ble utdelt GHB på Stenersen. Beklagelig. En tabbe. Politiet blir varslet og kunstneren blir arrestert. Helt greit, men diskutabelt. Tommy Olsson får skylda, og istedenfor å sondere terrenget og faktisk forstå at dette var en enkeltsituasjon som kom ut av kontroll, blir det et symbol på en generell tendens, der veldig mange nødvendigvis føler seg mistenkeliggjort. Er jeg selv en bad guy etter disse termene? Ja. Jeg har de siste fire årene jobbet med en kritikk av det vestlige menneskets følelse av overflødighet, og det selvdestruktive manifestet som oppstår i kjølvannet av en slik opplevelse av selvet. Dette er hardt arbeid, og noen må gjøre det. Det er ytterst relevant, prekært og gyldig. Og det er plass til det i norsk og internasjonalt kunstliv.
«How far can I go before you, too, let down my confidence and turn your back on me?» I likhet med Hollender stiller Den Navnløse dette spørsmålet til seg selv og publikum. De snudde ryggen til ham ganske fort. Og den som møtte blikket deres var en annen svenske. Av den typen som behandler andre individer med den største omtanke og hengivenhet. Tommy Olsson er mannen som lagde utstillingen KJÆRLIGHET. Og så klarer sjefen selv å sammenblande det med Skandinavisk Misantropi. En romantisk, leken generasjon, som stirrer sine største frykter i hvitøyet, kritiserer sin egen mentalitet og grunnstenene i dannelsen av deres selv, blir behandlet som en usynlig produsent av billig, provokativ og ignorant slagg.
Problemet er at de mener saken er Olssons ansvar, at han burde snudd ryggen til Den Navnløse før åpningen. Men man kan ikke, og skal ikke, stoppe en kunstner fra å gjennomføre sine prosjekter. Og den personen kuratoren støttet i dette tilfellet er posisjonelt sett det svakeste leddet i rekken av stemmer vi har kunnet følge i Morgenbladet den siste tiden.
Det eneste som er kritikkverdig er at ledelsen på skolen reagerte på dette bare en eneste gang, og da når det var for sent. Det som er ille er at studenten ikke følte nok tillit til skolens ledelse til å kunne opplyse dem om hva som kom til å skje, og muligens bli veiledet inn i riktig spor. Morgenstern sa det ganske så presist i åpningstalen: «Skal man være subversiv burde man være det i stillhet.»
Jeg synes GHB i forseglede flasker, i et Ikea-kjøkken, er en metakommentar med mange interessante implikasjoner. Potensialet for overskridelse i et statlig styrt rom. Slik det endte opp ble det bare trist. Og skylden for det ligger på Stenersenmuseet, ved å fjerne verket. Jeg velger å komme med følgende påstand: «Skal man være konservativ burde man være helt åpen om det.» Rettet til dekanen. Det jeg ikke tåler og håper studenter på akademiet ikke aksepterer, er å bli hengt ut som overfladiske, uorienterte mørkemenn, med Satan som største forbilde. Det er å dra det litt for langt. Og selv om det er amerikanere som styrer denne debatten, så kan jeg forsikre dere om at dette absolutt ikke er et lokalt 11. september. Vi har kun fått et ekstremt provokativt verk installert i et museum i Norge. Og akkurat det er faen meg på tide. Morgenstern er ingen Obama. Og Olsson er definitivt ingen Osama. Så stopp denne karikaturstriden. Den er ufin.
Kristian Skylstad,kunstner