Debatt

Følger nostalgisk blindspor

Den katolske kirkens vilje til dialog med den moderne verden synes å være begrenset.

Bølgene omkring Vatikanets forsoningsutspill overfor det ultrakonservative Society of St. Pius X (SSPX) og den holocaust-fornektende biskopen Richard Williamson har lagt seg. Denne saken aktualiserer imidlertid betenkelige sider ved utviklingen innenfor verdens klart største kirkesamfunn. Det samme gjelder situasjonen her til lands.

Pave Benedikt XVI begrunnet avgjørelsen om å oppheve ekskommunikasjonen av SSPX med å vise til behovet for å lege kirkelig splittelse. Det er en forståelig grunn. Måten det ble gjort på, reiser likevel en rekke spørsmål.

Biskop Williamsons syn på nazismen har lenge vært kjent. Det gjelder for eksempel også insisteringen på at kvinner ikke bør ha adgang til universitetsutdannelse. SSPX har dessuten flere ganger fraternisert med fascistoide strømninger. Broderskapets grunnlegger, den franske erkebiskopen Marcel Lefebvre, pleiet kontakt med Jean-Marie Le Pen og hans Front National. I Italia har SSPX-prester feiret minnemesse på Mussolinis dødsdag. Og nylig rykket en av dem ut og forsvarte Williamsons holdninger.

Det forunderlige er at Vatikanet synes å ha vært uforberedt på mediestormen. Behovet for en ny kirkelig kommunikasjonsstrategi er i alle fall akutt. Den interne håndteringen gir også grunn til kritisk ettertanke. Det er blant annet kjent at kardinal Walter Kasper, som er ansvarlig for kirkens dialog med det jødiske folket, aldri ble konsultert.

St. Pius X-broderskapets innbitte motstand mot Det annet Vatikankonsil (1962-65) er et stort problem. Her dreier det seg i utgangspunktet om offisiell kirkelig lære som ikke kan avvises etter forgodtbefinnende. Det må videre understrekes at Den katolske kirke ville ha vært i en håpløs situasjon uten konsilet og dets vedtak. Etter et hundreår med bastant antimodernisme, var kirken i ferd med å degenerere til dens absolutte motsetning – nemlig en verdens- og kulturfornektende sekt. I denne situasjonen la Vaticanum II grunnen for en mye mer åpen tilnærming til den moderne verden.

Pave Benedikt har slått fast at fullt fellesskap med St. Pius X-broderskapet forutsetter at avvisningen av Det annet Vatikankonsil trekkes tilbake. Men det finnes ingen tegn på at en slik endring er nær forestående. Representanter for SSPX har tvert imot gitt uttrykk for håp om at samtalene med Roma vil føre til at kirkens ledelse innser at flere av konsilets vedtak må justeres. Sett på denne bakgrunn er det besynderlig at forsoningsutspillet overfor broderskapet kom dagen før 50-årsminnet for kunngjøringen av Vaticanum II. Dette gir feil signaler i en situasjon hvor konsilet i mange kretser er blitt en rød klut, og andre mangler kunnskap om dets avgjørende betydning.

Paven er ikke alene om sitt ønske om forsoning med SSPX. Kirkeledelsen har også tidligere imøtekommet krav fra broderskapet og andre konservative grupper. Det gjelder ikke minst tillatelsen til at 1500-tallets tridentinske messe på ny kan benyttes. Samtidig står ettergivenheten overfor «høyreavvikere» i grell kontrast til den kontante behandlingen «venstresiden» er blitt utsatt for i flere tiår. Det finnes en rekke saker hvor radikale katolske teologer har fått læreforbud eller endog er blitt ekskommunisert. Her har Joseph Ratzinger stått sentralt, spesielt i hans periode som leder for Troskongregasjonen. På dette feltet er det behov for bedre balanse innenfor kirken.

Både Benedikt og hans forgjenger, Johannes Paul II, har skapt stort rom for førmoderne og til dels antimoderne strømninger innenfor kirken. Begge disse pavene bejubles på nykonservativt hold og av hærskarer med ukritiske katolske ungdommer. Viljen til dialog med den moderne verden synes imidlertid å være begrenset. Utbredt nostalgi bidrar dessuten til at Den katolske kirke tildeles rollen som raritetskabinett i samfunnet. Dermed skiller de to nevnte pavene seg klart fra både Johannes XXIII, som innkalte Det annet Vatikankonsil, og Paul VI, den første og så langt eneste «moderne pave».

Benedikt XVI kan definitivt ikke anklages for antisemittisme. Han har dessuten tatt avstand fra biskop Williamsons utrolige påstander. Samtidig aktualiserer initiativet overfor SSPX en problematikk som i sin konsekvens kan være like alvorlig for kirken: Her aner vi konturene av et katolsk lederskap som ikke helt ser ut til å begripe hvordan dagens verden er skrudd sammen. Dette kom også til uttrykk i en tale pave Benedikt holdt i Regensburg i september 2006. Han siterte, uten klare reservasjoner, en bysantinsk keisers utsagn om at islam kun hadde ført med seg «onde og umenneskelige ting».

Den konservative dreiningen innenfor kirken har resultert i et økende antall allianser med konservative evangelikale. Disse grupperingene har ofte en massivt antikatolsk fortid. Teologisk befinner de seg milevis fra den katolske tradisjonen, for eksempel i synet på sakramentene. I denne sammenhengen dreier det seg altså primært om politiske koalisjoner eller en form for politisk økumenikk. Til grunn for det hele ligger en såkalt one issue-tilnærming, altså en slags sosialetisk enøydhet hvor holdningen til abort og andre pro life-saker får overskygge alle andre utfordringer.

Også på våre breddegrader merkes den katolske nykonservatismen, særlig innenfor enkelte konvertittmiljøer. Sist høst proklamerte reklamemannen Arne Berggren at biskop Gunnar Stålsett knapt kan regnes som kristen. I tilknytning til Dagbladets oppslag akket kirkelige representanter seg over antikatolske holdninger. Men ingen av dem gjorde det de burde ha gjort, nemlig beklage Berggrens utfall.

Dagbladets artikler avdekket videre eksempler på det jeg vil betegne som en slags ungpikekatolisisme. På dette hold blir det svermet for plaststatuer av Den hellige jomfru og annen katolsk kitsch. Jeg trodde knapt det jeg hørte da en fersk konvertitt uttalte at hun kunne tenke seg å «smake litt» på lidelsen. Disse merkverdighetene fremstilles gjerne som hippe og kule. Men i sin grenseløse naivitet bidrar disse strømningene indirekte til nykonservatismens fremmarsj.

Dette korresponderer et stykke på vei med en praksis som innebærer at messefeiringen står i fare for å degenerere til gymnastiske øvelser med høy røkelsesfaktor, på bekostning av gudstjenestens fellesskapsdimensjon.

Tre ting bør stå sentralt i våre forsøk på å motvirke den konservative og førmoderne dreiningen innenfor kirken: For det første må vi tviholde på idealene fra Det annet Vatikankonsil. Dernest må det delvis paranoide fiendebildet av det moderne samfunn endres i lys av det teologiske faktum at Gud skaperen åpenbarer seg i verden. Til sist må den katolske tradisjonens sunne jordnærhet gjenoppdages. Alt i alt: Nostalgisk betongkatolisisme er et klart blindspor i vårt møte med fremtiden.

Ola Tjørhom er professor dr.theol. og medlem av Den katolske kirke siden 2003.

Mer fra Debatt