På 1980-tallet ble begrepet New Age introdusert i Norge. Uttrykket er hentet fra astrologiens forestillinger om Vannmannes tidsalder. Det ble brukt for å betegne en rekke nye, kvasireligiøse tilbud som for eksempel helende krystaller, spåing i tarotkort og auratolkning. Den nye medievirkeligheten på 1980-tallet hadde åpnet Norge for kulturelle impulser utenfra som skulle komme til å sette et varig preg på det religiøse feltet. Det som på åttitallet fremsto som en kommersiell og sprikende flora av nye religiøse tilbud, har siden den gang gjennomgått en sterk institusjonaliseringsprosess.
I løpet av det siste tiåret er det alternative miljøet blitt mer og mer etablert. I de store byene er det bygd opp et apparat omkring de såkalte alternativmessene, bladet og organisasjonen Alternativt Nettverk (nå Visjon) har i en årrekke fungert som et bindeledd mellom de ulike alternative gruppene. Oppbyggingen av Holistisk Forbund som en landsomfattende livssynsorganisasjon viser at alternativmiljøet er i ferd med å finne sin plass i samfunnet.
Den nye, store religionsundersøkelsen, som er gjennomført av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste og som Stiftelsen Kirkeforskning har bearbeidet, viser at de «nyåndelige» fremstår som en interessant og ny gruppe på det norske livssynskartet. Nærmere en femtedel av befolkningen oppgir at de er: «åndelige, uten å følge noen religion». Dette er mennesker som er opptatt av åndelige spørsmål, men som samtidig bærer på en grunnleggende skepsis mot etablerte religioner og kirkesamfunn.
Mirakler, reinkarnasjon og synskhet er ideer som står sterkt i denne gruppen. Det samme gjelder forestillingen om å ha «min egen måte å være i kontakt med Gud på, uten kirker og gudstjenester». Utsagnet innebærer en kritisk holdning til de tros- og praksisformer som statskirken representerer. Det er de offisielle kirkelige strukturene som de nyåndelige opponerer mot. Men det betyr ikke at de er motstandere av alle sider ved den folkekirkelige kulturen. Bare et fåtall av de nyåndelige har meldt seg ut av statskirken og mange benytter seg av kirkens overgangsritualer. Samtidig er de nyåndelige mer enn før oppmerksom på sin posisjon som alternative. De er skeptiske til mange av de kirkelige praksisformene, slik som gudstjenester, lystenning ved kirker og bønn.
Nyåndeligheten skiller seg fra tradisjonelle former for religiøsitet ved at den tiltrekker seg ungdom, mennesker med mange års skolegang og folk som har høyere sosial status enn gjennomsnittet. Den sosiale profilen tyder på at de nyåndelige utgjør en slags fortropp i samfunnet. Nettopp fordi de er en ressurssterk gruppe, sosialt og kulturelt, vil de i fremtiden kunne sette et sterkere preg på samfunnsutviklingen enn deres tallmessige oppslutning i seg selv skulle tilsi.
I gruppen av pensjonister er andelen som kaller seg religiøse fortsatt høyere enn andelen som kaller seg åndelige. Blant unge mennesker mellom 18 og 34 år er det imidlertid motsatt, flere kaller seg åndelige enn religiøse. Den internasjonale religions- og moralundersøkelsen RAMP viste, for noen år siden, at i de nordiske landene var andelen som kalte seg «åndelige», høyere enn andelen som kalte seg «religiøse». I andre europeiske land var tendensen den motsatte.
Hva er forklaringen på at gruppen av nyåndelige vokser når det religiøse livet ellers i samfunnet trues av en stadig mer omfattende sekularisering? Svaret ligger i den sterke individualiseringsprosessen som Norge og mange andre land har gjennomgått de siste tiårene. Individualiseringen handler imidlertid ikke bare om å søke det som gir en selv den største behovstilfredsstillelsen her og nå. Individualisering innebærer også fremveksten av en ideologi som tar utgangspunkt i at enhver skal ha rett til å hevde og tro i tråd med ens egen indre overbevisning. Mange i alternativmiljøet er opptatt av at mennesker skal oppnå helhet og harmoni mellom personlige erfaringer og de grunnleggende verdier en tror på. En slik ideologisk orientert individualisme medfører at en blir opptatt av å gi andre mennesker evne og mulighet til å finne sin egen åndelige vei. Det dreier seg ikke så mye om den riktige veien, men om den veien som oppleves riktig av den enkelte. Denne nyåndelige ideologien gir seg utslag i hvordan en møter andre og hvordan en betrakter samfunnet omkring seg.
I boken The spiritual revolution (2004) hevder Paul Heelas og Linda Woodhead at vi står overfor et kulturelt skifte der tradisjonelle former for religion basert på ytre forankret autoritet erstattes av en subjektiv form for spiritualitet som tar utgangspunkt i menneskers personlige erfaringer. Ifølge forfatterne gir dette seg utslag i at oppslutningen om nyere former for spiritualitet øker, men også i at oppslutningen om kirkelig religiøsitet avtar.
Tradisjonelle former for religion har kommet i utakt med samfunnsutviklingen og nye former oppstår som i større grad harmonerer med rådende ideer i dagens samfunn. Det dreier seg om verdier som toleranse, liberalitet, åpenhet og individets behov og rettigheter. Oppblomstringen av en ny form for åndelighet er relatert til interessen for selvutvikling, estetisk erfaring og muligheten til å gjøre andre erfaringer enn dem et rutinepreget hverdagsliv åpner for. Generelle trekk i samfunnsutviklingen knyttet til økt demokrati og selvbestemmelse, sammen med en mindre hierarkisk og autoritetsbasert sosial samfunnsorden, er en viktig del av bakteppet for disse endringene.
Den nye spiritualiteten beskrives av Heelas og Woodhead som en forlengelse av New Age-bølgen. Selv om det finnes visse forbindelseslinjer fremstår den nye åndeligheten som mer relasjonell og ideologisk bevisst enn den ego- og konsumentorienterte religiøse utprøvingen som preget oss på 1980- tallet.
De nyåndelige er ikke på samme måte som 1980-tallets New Agere ute etter å finne ut hvilke religiøse uttrykksformer som kan gi umiddelbar gevinst, i form av fred i sinnet eller råd i viktige livsvalg. Nyåndeligheten kombinerer i sterkere grad hensynet til egne indre overbevisninger med andres interesser. Dette er en av grunnene til at nyåndeligheten fremstår som liberal i moralske spørsmål. Ethvert individ må, dersom dette ikke kommer i konflikt med overordnede samfunnsinteresser, selv kunne avgjøre hva som er rett og galt, uten å ta hensyn til hva autoriteter på området måtte mene. Denne ideologien fører også til toleranse overfor avvikende religiøse uttrykk. I større grad enn befolkningen som helhet ønsker de nyåndelige at samfunnet skal gi alle religiøse grupper den samme respekt og de samme grunnleggende rettigheter.
Kanskje er det fortsatt grunnlag for å hevde at religion kan føre til samfunnsendring?