Annonse
04:00 - 26. juni 2009

En ny norsk nasjonalromantikk

Forsterke, foredle og gi særpreg til kjøreopplevelsen. Hva med naturopplevelsen?

«Poetisk buktende»: Carl-Viggo Hølmebakks Sohlbergplassen ble kåret som ett av ti verker i Morgenbladets arkitekturkanon i november 2007.
Annonse

«Poetisk buktende» var overskriften da Carl-Viggo Hølmebakks Sohlbergplassen ble kåret som ett av ti verker i Morgenbladets arkitekturkanon i november 2007. Et vakkert og nyskapende eksempel på norsk samtidsarkitektur, mente juryen den gangen: uten tvil et hovedverk i nyere norsk arkitekturhistorie.

Rasteplassen i Stor-Elvdal er en del av et langsiktig og ambisiøst prosjekt i regi av Statens vegvesen, «Nasjonale turistveger». Prosjektet har som overordnet mål å sikre at enkelte veistrekninger blir spesielle turistattraksjoner. Jonas Gahr Støre og Liv Signe Navarsete skriver i utstillingsboken OMVEG. Arkitektur og design langs 18 nasjonale turistvegar: «Statens vegvesen sine ambisjoner gjennom Nasjonale turistveger er å forsterke, foredle og gi særpreg til kjøreopplevelsen […] det er allerede oppnådd internasjonal arkitektfaglig anerkjennelse.»

Veifarende turister som skal gjennom merkevaren Nasjonale turistveger tilbys det «ypperste av norsk natur sett fra bilvinduet», samtidig som en skal kunne gå ut av bilene på spesielt tilrettelagte steder med vidt utsyn over landskapet eller på nifse steder med bratte stup, hvor en kan gå på do, legge fra seg søppel, fotografere, få informasjon, parkere bobilen om natten eller spise medbrakt mat.

At Nasjonale turistveger er et svært viktig og stort prosjekt, ser man av omfanget. Det er snakk om å bruke 800 millioner kroner frem til 2015, og hele 100 millioner kroner bare i 2009, i tillegg til lokal kommunal innsats. Prosjektet har med sin størrelse nærmest uten diskusjon fått tillatelse til å bygge i uberørt natur på fine og spesielle steder over hele landet.

På denne måten har Statens vegvesen gjennom Nasjonale turistveger fått en myndighet til å definere den offentlige holdningen til norsk natur. Slik naturen fremstår i turistveiprosjektene, skal vi se på den, men ikke røre ved den. Naturen er blitt en slags antikvarisk gjenstand som vi skal betrakte på avstand. Vi skal ikke gå inn i den, og antagelig heller ikke være en del av den.

I OMVEG skriver prosjektleder Jan Andersen: «Det er nødvendig å vera dristig og spenstig når det gjeld kvalitet, ikkje minst i det arkitektoniske uttrykket.» Karl Otto Ellefsen antyder i samme bok at prosjektene har varierende kvalitet, og at det fysiske uttrykket er en blanding av arkitektur, kunst og designhåndverk, en slags «hybrid arkitektur». Noen prosjekter er så opptatt av å vise seg som «hybrid arkitektur» av ypperste klasse at de stjeler all oppmerksomhet fra omgivelsene de står i. De fleste prosjektene er så sterke i seg selv at de besøkende mister fokus på stedets natur. Arkitekturen «produserer» seg selv mer enn å presentere landskapet.

Disse prosjektene er en del av en form for «design»-arkitektur som representerer en spesiell holdning til faget, en holdning som har utviklet seg på Østlandet helt siden Lillehammer-OL i 1994 og Gardermoen-utbyggingen, med Norsk Forms engasjement i ryggen og referanser til en misforstått Sverre Fehn.

Arkitekturhistorisk snakker noen om en «særnorsk poetisk modernisme» som er vokst frem i den senere tid. Gjemt bak dette begrepet har Nasjonale turistveger utviklet seg til «en ny norsk nasjonalromantikk», som er blitt en slags lekestue for norske arkitekter.

Målsettingen er nådd for Nasjonale turistveger: Prosjektene får stor, nærmest sensasjonell oppmerksomhet, og går sin seiersgang i tidsskrifter verden over som reklame for arkitektene og for å lokke flere bilende turister til Norge. «Se natur og arkitektur på en gang», annonseres det med.

Det er synd at et så stort prosjekt som Nasjonale turistveger ikke i større grad tar fatt i dagens utfordringer, og setter vårt forhold til norsk natur i sammenheng med de globale miljøproblemene, men i stedet lager vakre «veismykker» som skaper avstand til naturen snarere enn kontakt med den. På en måte forteller prosjektene at naturen er meningsfull for oss gjennom å ha avstand til den.

Andre prosjekter, derimot, for eksempel vindmøller på land, som produserer fornybar ren energi, og som inngår på en fin måte i en økologisk og global sammenheng, er uønsket og er blitt direkte motarbeidet av Nasjonale turistveger, da de ødelegger turistenes opplevelse av «den norske naturen». Det virker som om dette turistveisynet på norsk natur, å se naturen fra bilvinduet, har bredt seg helt inn i den norske regjering, som har problemer med å løse miljømessige og økologiske utfordringer i eget land og i stedet kjøper seg fri med «miljøkvoter» andre steder.

Hvorfor er det «bilinstitusjonen» Statens vegvesen, og ikke Miljøverndepartementet, som har ansvaret for å administrere et så stort og viktig prosjekt, som plutselig ved sin størrelse og utbredelse er blitt en av «hovedfortellingene» om norsk natur?

I Sverige har man utviklet en form for «turistveiprosjekter» med et helt annet fokus på naturen og den globale miljøsituasjonen enn man har i Norge. Det er bygget over 32 mindre besøkssentre, Naturum, som de heter, rundt om i hele Sverige. Flere er under planlegging og bygging.

Det er så mange av dem (i forhold til de 13 store norske nasjonalparksentrene) at det går an å betrakte de svenske Naturum som en slags turistveiprosjekter, steder som det er naturlig å oppsøke da de har spesielle naturkvaliteter. Spesielt de nyeste Naturum er spenstige formsvar på den spesielle natursituasjon de er en del av.

Naturum skal gi besøkende kunnskap om det spesielle på stedet og inspirasjon til å se og utforske naturen selv. På hvert av stedene legges de økologiske sammenhengene pedagogisk frem med informasjon om insekter, dyr, vegetasjon, blomster, geologi, klima, landskapssammenheng og så videre på stedet. Det vises også hvilke miljømessige endringer som er i gang ved den global oppvarmingen, og hvilke endringer som sannsynligvis vil komme til å skje i fremtiden.

Naturum er i dag bemannet med velutdannet personale og har sjenerøse åpningstider og gratis entré. Bygningene skal være miljøtilpassede og estetisk tiltalende. Naturum er også en del av og et utstillingsvindu for den svenske regjeringens satsingsområder i miljøpolitikken gjennom utstillinger, lokale møter, brosjyrer og så videre. Og bruk av for eksempel vindmøller ser ikke ut til å forstyrre svenskenes syn på naturen.

Svenskene viser med sine Naturum en åpen og fremtidsrettet holdning til sin natur, mens vi i Norge satser på en «ny norsk nasjonalromantikk» med et snevert og spesielt syn på natur, at det som skjer utenfor veienes asfaltkanter, som gjengroing av kulturlandskapet og nedlegging av gårdsbruk og grendeskoler, er uinteressante temaer. De faller utenfor Statens vegkontors ansvarsområde, og dagens miljøproblemer og utviklingen av visjoner fremover faller dermed også utenfor det store nasjonale satsingsprosjektet.

Nasjonale turistveger i sin nåværende overspektakulære form må stoppes. Ressursene bør heller bygge opp funksjoner og tiltak langs veiene som viser turistene mer fremtidsrettede eksempler på økologiske bygg og levedyktige lokalsamfunn, i både nye og gamle kulturlandskap.

-Bertram D. Brochmann er sivilarkitekt MNAL og for tiden lærer ved Bergen arkitektskole.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt