Kulturkamp i akademia
Leif Petter Olaussen er intervjuet i Morgenbladet 9. oktober om virksomheten ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi. Han gir i mine øyne en lite treffende beskrivelse av situasjonen. Flere temaer diskuteres. Som programrådsleder og ansvarlig for undervisningen på instituttet, vil jeg gjerne kommentere den delen som handler om pensum.
Olaussen omtaler grunnboken Kriminologi (1997/2007) og sier at det ikke er noe kapittel om ofre i denne innføringsboken. Det stemmer at det ikke er et eget kapittel som heter «viktimologi», men spørsmål om ofre tas opp under flere andre kapitteloverskrifter. Det gjøres i bidrag fra Ragnhild Hennum og Rachel Paul, Hedda Giertsen og Angelica Schafft. Dessuten er det flere andre tekster om ofre på pensum i ulike emner vi underviser i. Instituttet har også arbeidet med ofres situasjon gjennom forskning, og tatt del i å bedre deres situasjon. Som da studenter og ansatte i sin tid tok initiativ til å opprette krisetelefon for kvinner. Dette var forløperen for krisesentre.
Andre forskningsarbeider har tatt opp erfaringer og situasjoner til utsatte grupper og personer og deres erfaringer nettopp som ofre (prostituerte, krigsfanger, romfolk, krigsbarn, tyskerbarn, psykisk utviklingshemmede og så videre). Forskningen har ikke tatt sikte på å gi en form for generell fremstilling av ofre, men å beskrive konkrete erfaringer og synspunkter som ulike personer og grupper har hatt, og å se dette i forhold til relasjoner og livssituasjoner de står i og i forhold til posisjoner i en videre, samfunnsmessig sammenheng.
Konfliktråd er en annen viktig reform som har vist seg å ha stor betydning for mange ofre. Prosessen går ut på at partene legger frem sine syn på det som har hendt, mens den andre lytter, i påhør av mekler og kanskje også pårørende. Mange opplever at de kan legge konflikten bak seg og at redsel og angst forsvinner.
Instituttet har spilt en vesentlig rolle i opprettelsen av konfliktråd i Norge og i andre land. Offerets posisjon i straffesaker har også vært beskrevet og drøftet (Nils Christie, Liv Finstad, Kristin Skjørten). Dette er også et tema for straffeprosessen, og andre institutt ved Det juridiske fakultet har arbeidet mye med dette, og offerets posisjon i rettssaker er blitt styrket. Spørsmål om ofre er ett forsknings- og undervisningstema ved siden av temaer om å utøve uønskede handlinger og variasjoner i måter å reagere og håndtere slike handlinger på.
Olaussen gir flere karakteristikker av Instituttets virksomhet. Noen av dem vil bli kommentert av andre medarbeidere ved instituttet. Andre er forankret i faglig uenighet om hva som er interessante temaer og problemstillinger å ta opp, hva som er interessant kunnskap og hva slags forståelser det er viktig å beskrive og diskutere, slik det ofte er og også bør være ved et forskningsinstitutt. Og nå uttaler jeg meg som vanlig medarbeider.
Når Olaussen hevder at en stor del av det som er kriminologi ute i verden er utelatt i grunnboken, blir dette en skjev fremstilling. Det relevante skillet går ikke mellom norsk og internasjonal kriminologi, men langs hva man ser som interessante spørsmål og diskusjoner. Derfor er temaer i grunnboken slike som tas opp i kriminologiske arbeider i Norge og en rekke andre land.
Olaussens beskrivelse av Institutt for kriminologi og rettssosiologi som representant for en kriminalpolitisk front mot kriminalpolitikken, blir karikert. Ansatte på instituttet deltar fra tid til annen i debatter om en rekke forskjellige temaer. Et eksempel på deltagelse i den kriminalpolitiske diskusjonen er innlegg i forbindelse med Stortingsmelding nummer 37, Straff som virker (2008-2009), som legger vekt på rehabilitering, kontroll og sikkerhet samt verdigrunnlaget for norsk kriminalpolitikk.
Viktige og grunnleggende temaer i slike diskusjoner er å se kontrollapparatets tiltak og virksomheter i forhold til rettssikkerhetsgarantier og verdier, nettopp de diskusjonene som stortingsmeldingen tar opp. For øvrig har politisk ledelse i Justisdepartementet gitt uttrykk for at de ser slike innspill som viktige, men ikke dermed sagt at de følger dem. På dette området fins det ulike syn, også oss medarbeidere imellom. Det er vel slik det bør være.
Hedda Giertsen
Leder av Programrådet ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO