Film
Flettverksfilmen har gått fra å være et eksperiment til å nærmest bli en standarisert fortellerteknikk. Samtidig er den også en slags indikator på at filmskaperen har mye på hjertet. Én historie er ikke nok, man vil vise et mangefasettert bilde som vitner om vidsyn og en imponerende forståelseshorisont.
Den nye norske filmen svever på en bølge av ofte urimelig anerkjennelse, og hvert minste forsøk på å bryte med den klassiske filmfortellingen applauderes som radikalt eller spennende. Morgenbladets Ulrik Eriksen stiller seg dog mer skeptisk til denne tendensen i anmeldelsen av filmen Upperdog i forrige uke, «Rett i fjeset», men han kunne godt ha tatt litt hardere i.
Kinoaktuelle Upperdog har fått mye forhåndsomtale, mye takket være regissør Sara Johnsens betydelige gjennombrudd med Vinterkyss, som i sin tid ble overøst av lovord fra kritikerne. Et lovende debutverk. Med Upperdog virker de kunstneriske ambisjonene mye større, med et karaktergalleri som sammen utgjør en symfoni av ulike symptomer på det norske samfunnet. De har hver sin bakgrunn og hvert sitt stemningsleie, de konstrasterer og utfyller hverandre slik at tilfeldighetene kan føre dem sammen som om de var brikker i et puslespill.
Etter min mening mislykkes Sara Johnsen. Mest av alt fordi Upperdog fremstår som en feig film, der man på forhånd har forsøkt å være subtil med et materiale som dypest sett er såpass banalt at man burde ha turt å være litt plump og, tør jeg si det, ærlig. Etter en lovende start mister Upperdog alle muligheter til å være relevant eller viktig ved å ironisere og tulle til altfor mange sentrale scener slik at vårt emosjonelle bånd klippes av i vevingsprosessen. Ethvert tilløp til alvor avvæpnes så snart muligheten byr seg. Som Eriksen skriver forsøker disse scenene seg på bred, folkelig humor, og selv om noen av dem er fornøyelige som sketsjer, skaper de forvirrende stemningsskifter som filmen i sin helhet taper mye på. Videre tør ikke Johnsen engang å nærme seg bunnen i temaene hun berører. Adopsjonsproblematikken kunne vært både interessant og gripende dersom formidlingen hadde vært mindre polert, mer dyptpløyende og kanskje en tanke provoserende. I stedet får jeg den vemmelige fornemmelsen av et politisk korrekt produkt fra kaffe latte-generasjonen: Hvordan kan disse historiene føres sammen på en fiffig måte? Har vi en kul deus ex machina som samtidig er subtil?
Jeg merker et påfallende fravær av renhet i Upperdog, noe som eksempelvis fantes i Lukas Moodyssons tilsvarende ambisiøse flettverksfilm Mammut, som ble møtt med flere kjølige skuldre fra Norges kritikerkorps. Riktignok er Moodyssons film ujevn, men han er langt mindre interessert i å lage en god film enn det Johnsen er, og fremstår derfor også som langt mer klarsynt og kraftfull. Det er noe skoleaktig over Upperdog. Eksempelvis føles Afghanistan-tematikken ekstremt påklistret og enkel. Den unge mannen som traumatiseres av en fryktelig hendelse der han retter maskingeværet mot to barn, har et behov for nyansering og forståelse som media har smusset til. Men traumene hans blir utelukkende brukt som en narrativ strategi hentet rett ut fra en manusoppskrift slik at vi skal sympatisere med hans traurige og mistilpassede fremferd. Problemet er at jeg aldri kommer under huden hans. De retorisk plasserte flashbackene oppleves som altfor enkle til at jeg kan kjøpe dem. Hadde Johnsen rendyrket denne historien i en egen film er jeg helt overbevist om at den kunne blitt god. For fundamentet ligger der, i Johnsens upåklagelige filmhåndverk. Nå representerer gutten bare en funksjon i plotets urverk, og, som Eriksen antyder, forblir karakterene innlysende stereotypier, klistret til noen utvalgte egenskaper og omgivelser.
Som film er Upperdog både vellaget og enkel å anerkjenne, og i norsk kontekst er det naturlig å lese den som et friskt pust. Som kunstverk er den rett og slett ganske dårlig, ettersom Johnsen forkludrer tematikken og avslører en enkel og heller lite beundringsverdig visjon. Man kan ikke velge å være subtil, formen må tilpasses innholdet, og i så måte virker det som om Upperdog er basert på en rekke kompromisser. Filmen vil behage og ikke støte, men blir forgjengelig i det større bildet. Jeg hadde store forventninger til Upperdog, men ble skuffet av at den mest av alt fungerer som en bekreftelse på Johnsens filmtalent, i stedet for å strekke seg mot visjoner som vi fortsatt ser lite til i norsk film. Upperdog er mer fortrengende enn den er utløsende, og virker viktig uten å være det.
Lars Ole Kristiansen Filmviter og redaksjonsmedlem i filmnettavisen Montages.no