Annonse
04:00 - 14. august 2009

En fare for vår sivilisasjon

Kronikk: Multikulturalismen er blitt et nytt trossystem for vestlige eliter.

I god tro: Den multikulturelle holdningen kan ødelegge vår sivilisasjon. Slik den ødela aztekernes. Illustrasjon: Tegning fra 1500-tallsverket Den florentinske kodeksen
Annonse

I 1519 gikk den spanske erobreren Hernán Cortés i land i Mexico, i det som i dag er byen Vera Cruz. Med seg hadde han 700 mann og 16 hester og et tredvetalls ildvåpen. I løpet av to år hadde han beseiret det sentrale Mexico, inklusive den folkerike hovedstaden Tenochtitlán, nåværende Ciudad de Mexico.

På veien mot hovedstaden fikk han støtte fra flere folkegrupper som følte seg undertrykt av aztekerne. Men det er ikke mulig å forklare seirene til Cortés bare ved å vise til hans militære styrke. Aztekernes sviktende motstand var et vel så påfallende trekk i bildet.

Og hvorfor gjorde så ikke aztekerkongen Montezuma II mer motstand? Til å begynne med forsøkte Montezuma å få Cortés til å snu ved å sende ham gaver. Men hvorfor mobiliserte han ikke til mer motstand da dette viste seg mislykket? En viktig del av svaret er at mange aztekere kom til å se på Cortés og hans ryttere som sendebud fra guden Quetzalcoatl, som var spådd å skulle komme tilbake på denne tid. Montezuma tvilte riktignok på dette, men han var altfor sen med å erklære for alt folket at Cortés ikke var en guddom.

Mange har opp gjennom tidene ristet på hodet av aztekernes naivitet. Noen har villet bruke denne fortellingen til å advare sin samtid mot parallelle former for religiøst selvbedrag. Enkelte har hevdet at kristen nestekjærlighet kan være en naiv form for etikk i en verden der folkegrupper slåss om land og knappe ressurser. Disse anklagene er likevel ikke helt overbevisende. Kristne kirker har, i motsetning til enkelte andre tradisjoner, operert med skiller mellom politikk og religion – mellom det som keiseren skal ha og det som Guds er. Den kristne Bibel har dessuten henvisninger både til en samaritan-moral overfor fremmende og til en advarsel mot å la folk med fremmed tro overta ens hus – Joh. 2 brev, 10-11.

I nyere tid kunne det være mer nærliggende å tenke på troskraft og realitetsfordreining knyttet til totalitære ideologier for å forklare hvorfor store nasjoner har gitt seg inn på en selvdestruktiv politikk. I så måte kunne dagens liberale ideologi ses som en garanti for åpenhet og realitetsorientering. Men så enkelt er det nok ikke. Også en liberal ideologi for frigjøring har mange bindinger som kan begrense realitetssansen. Dersom individets frigjøring gjøres til en høyeste verdi, vil dette kunne komme i konflikt med mange typer av overindividuelle ordninger som vi alle er avhengige av. Forestillinger om at individet bør frigjøre seg fra alt som ikke er naturgitt og som ikke passer i smak, har dessuten ført til nokså spesielle oppfatninger om kultur og kulturelle funksjoner. For å kunne frigjøre seg fra noe, må dette noe oppfattes som utskiftbart og utvendig i forhold til det en selv står for. Kultur kan dermed lett bli redusert til stimuli for opplevelser og identitetsmerker, som folk står fritt til å velge eller velge bort. Det er grunn til å hevde at en slik kulturoppfatning lett disponerer for flere former for realitetsfordreining.

En samfunnsforankret kultur har kollektive funksjoner. For å overleve over tid er vi avhengige av samfunn med en moralsk sammenhengskraft. Her er det mye som skranter i moderne samfunn. I vårt land har det for eksempel vært notert en seksdobling av registrerte lovbrudd i løpet av femti år. Dette kan fortelle at moralsk samhold ikke automatisk utvikles av mer velstand og flere liberale rettigheter.

Et annet sentralt mål på overleving er adekvat reproduksjon. Ingen europeiske stater har i dag barnetall som er tilstrekkelig til å opprettholde befolkningen, absolutt og relativt. Ifølge tall fra FN har den europeiske andel av verdens befolkning sunket fra 22 prosent midt i forrige århundre til vel elleve prosent i dag, og den forventes å synke til rundt syv prosent midt i dette århundret. Samtidig har vi omgitt oss med en etikk som legitimerer en utvikling mot økologisk overbefolkning i verdensmålestokk.

Økologisk mistilpasning er kanskje den alvorligste langsiktige utfordringen i forlengelsen av samtidige livsformer og livsidealer. Og da kan overforbruk av naturressurser fremstå som vel så ødeleggende som forurensning og klimaforandringer. Ifølge WWF-utredningen «Living Planet Report 2004» har vi allerede i dag et forbruk som ville kreve 1,2 jordkloder hvis vi skulle holde nåværende konsumpsjon over lengre tid.

I dette bildet fremstår migrasjonsbølgene bare som en del av de utfordringer som fremtidige generasjoner vil stå overfor, og som vil kreve andre svar og kulturelle orienteringsmønstre enn dem som vi har vendt oss til. Noen har ment at innvandring fra ikke-vestlige kulturkretser her kunne føre til en kulturell korreksjon, som Vesten trenger: I kinesisk filosofi vil moral være det som begrenser individets egoisme, ikke det som gir individet stadig flere rettigheter.

Men her stilles vi overfor et paradoks. Nettopp innvandringen fra fjernere kulturer har i liberale samfunn ført til dyrkingen av et nytt ideal under navnet multikulturalisme. Det betyr ikke at vi, i større grad enn tidligere, bør lære av hverandres kulturer. Tvert om, multikulturalismen innbyr til en sidestilling og likestilling av de forskjelligste kulturer, i alle fall så lenge disse ikke direkte bryter med liberale trafikkregler.

Multikulturalisme er ikke det samme som toleranse, men en bestemt måte å oppfatte kulturer på: Alle kulturer kan likestilles fordi de oppfattes som like i sine funksjoner; det vi si at kulturelle forskjeller bare tillegges betydning som variasjoner for individers opplevelse og identitet.

Det finnes mange frihetlige trekk ved vestlig kultur, som vi ikke finner i andre kulturkretser, men som vi likevel bør sette mye inn på å bevare og videreutvikle. Samtidig er det klart at vi trenger korrigering og fornyelse. Det ville være vanskelig å finne adekvate svar på de tre nevnte sivilisatoriske utfordringene for vår tid – det moralske samholdet, reproduksjonen og den økologiske tilpasning – dersom vi bare skulle orientere oss ut fra liberale prinsipper. Her kunne vi med fordel ha sett på andre kulturer som et arsenal av tilpasningsstrategier som også vi kunne lære noe av.

Men da må vi ikke gjøre toleranse og likestilling til eneste målestokk for kulturer. Den multikulturelle lev og la leve-toleransen kan tildekke like mye som den åpner opp. Et multikulturelt samfunn er for øvrig strengt tatt en selvmotsigelse, ettersom samfunn gjerne oppfattes som folkegrupper med felles kultur. Multikulturelle stater er mulige, men da ikke uten spesielle styringssett.

De gamle aztekerne var sikkert i god tro da de tok for gitt at lojalitet med Quetzalcoatl ville sikre deres eksistens. I ettertid er det lett å se at dette kom til å fremme deres nederlag. Men vi bør ikke hovere for mye over aztekerne. Vi burde heller spørre om det er trekk ved våre idealer som over tid kan virke ødeleggende for vår sivilisasjon. I så fall kunne multikulturalismen bli et sentralt studieobjekt.

Sigurd Skirbekk er professor emeritus i sosiologi ved Universitetet i Oslo.

Opprinnelig publisert 7. august 2009

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.