Debatt

Dialektene misbrukes

Hensynet til formidlernes identitet går ut over hensynet til kommunikasjon.

Noen år har vi hørt parolen «Tal dialekt, skriv nynorsk». Parolen skal visstnok stamme fra Noregs Mållag og har utvilsomt bidratt til en mer omfattende bruk av dialektene. Etter min oppfatning er den imidlertid – hvor politisk korrekt den enn måtte være – språkpolitisk meget uklok. Og jeg skal forsøke å begrunne hvorfor.

Det er ikke uten betydning i hvilken sammenheng parolen blir fulgt. Der hvor den i første rekke vil være meningsfull, er på det personlige og det lokale planet. Derimot kommer de problematiske sidene ved den til syne når den løftes ut av den private sfæren og inn i det større offentlige rom. Da vil det være viktig å spørre etter dialektenes plass og funksjon.

Alle språksamfunn fremviser et «lappeteppe» av ulike dialekter som hver for seg har sin geografiske tilknytning, der har de sin historisk betingede plass. På lokalplanet – stort eller lite – ha de også sin funksjon, den å skape kommunikasjon; formidle noe verbalt slik at det blir tatt imot og forstått av medlemmene i lokalsamfunnet, også når talen inneholder sjeldne ord og unike uttrykksmåter (her kan man se bort fra spesielle fagspråk og sosiolekter).

En dialekt er alltid en del av et større språklig hele, den kan utvilsomt bidra til den større helheten, men heller ikke noe mer. Som en del ikke kan erstatte helheten, kan en dialekt ikke erstatte samfunnets felles språk. Dialektene vil tvert om nå sitt «inkompetansenivå» om de forsøker å fortrenge eller erstatte nasjonalspråket. I den grad slikt skjer, forbytter man på en skjebnesvanger måte helhet og del: da misbrukes dialektene.

Det er imidlertid dette som i stigende grad har skjedd i de senere år, ikke minst slik det kommer til uttrykk i NRKs språklige hverdag. En sammenligning kan illustrere den nye situasjonen. For vel en generasjon siden ble det i innstillingen fra «Komiteen til vurdering av språksituasjonen med videre», nedsatt av Helge Sivertsen og med daværende universitetsrektor Hans Vogt som formann, uttalt enstemmig om NRK: «Offentligheten er interessert i at de ansatte taler et naturlig, så vidt mulig dialektfritt språk, enten det nå gjelder bokmål eller nynorsk, og at det derfor er Kringkastingens oppgave å knytte personer med disse kvalifikasjoner til programtjenesten» (sitert etter Aftenposten, 6. september 1992).

Men nå har situasjonen snudd seg radikalt, slik det kom til uttrykk i «Språkteigen» i NRK en søndag i februar 2008, der det blant annet ble opplyst at NRK fra sommeren 2007 hadde forandret sine regler og at det etter den tid har vært tillatt at nyhetsopplesere bruker sin dialekt. Men ikke bare det, for i den samme sendingen forklarte den språklig ansvarlige i NRK dette skiftet med at man også ville ta hensyn til nyhetsformidlerens følelse av egen identitet.

Man spiller da en medarbeiders følelse eller behov for egen identitet ut mot en av den nasjonale institusjons viktigste oppgaver, nemlig den å skape kommunikasjon av allmenn karakter, formidle noe på en slik måte at alle i folket skal kunne forstå, også innvandrere og minoritetsgrupper. Man vil kanskje se konsekvensene av den tillatte dialektbruken klarere om man anvender tankegangen også på andre «offentlige» yrkesgrupper, så som dommerne i rettssalen eller prestene i fremføringen av liturgi og forkynnelse; eller man kan sammenligne den med andre lands radio og fjernsyn og forestille seg hvordan det ville virke om tyske mediearbeidere fikk bruke sin schwäbisch eller en annen tysk dialekt, og tilsvarende i andre land med store dialektforskjeller. Det ville neppe lette kommunikasjonen, men snarere vanskeliggjøre den. For når tjenesten blir så sterkt individualistisk – og misforstått selvrealiserende – styrt, virker den ikke i tilstrekkelig grad kommunikasjonsfremmende.

Man vil muligens innvende at dialektene vil kunne berike fellesspråket, og det er det utvilsomt noe i, men det er samtidig en kompleks påstand og et mangesidig saksforhold, som for øvrig ville trenge en mer inngående drøftelse enn det som kan skje her. Det kan imidlertid være nyttig og opplysende å hente frem ett felt, og eksempelvis se på Ivar Aasens kulturelle storverk, slik han utførte det omkring midten av 1800-tallet, og som også i nasjonsbyggingens større sammenheng fikk så stor betydning. Hovedsaken her er at Aasen i første rekke var opptatt av den språklige helheten og det nasjonalt samlende. Han kjente godt dialektene og bygget på dem i sitt arbeid, men siktemålet var «et selvstændigt og nationalt Sprog», slik han formulerte det i 1836, altså en normert språkform som var noe annet og mer enn de enkelte dialekter.

Siden er det blitt skapt en rik nynorsk diktning, la oss si fra Vinje til Hoem, og mye annen litterær virksomhet på normalisert nynorsk, om enn med mange varierende innslag, slik det for eksempel kommer til uttrykk i Olav Aukrusts diktning. Men i dag synes forholdene å være snudd på hodet når en sterkt utvidet dialektbruk skyves i forgrunnen. Da vil de enkelte dialektene, som for Aasen dannet grunnlaget, kunne bidra til at det normerte nynorske fellesspråket, og dermed den rike og varierte nynorske kulturarven, langsomt undergraves.

Det var sikkert ikke ment slik. Man får tro at parolen «Tal dialekt, skriv nynorsk» i stedet var tenkt å skulle styrke nynorsken. Men den synes likevel å få en motsatt virkning, for så vidt som den økede dialektbruken svekker nynorsken som normert fellesspråk, og da fremfor alt ved at den skaper en større usikkerhet omkring nynorskens normgrunnlag og formverk. Også som såkalt «prestisjespråk» kommer nynorsken på denne måten i skyggen av den sterkt tiltagende dialektbruken.

Dette er desto alvorligere for nynorsken, som over en viss tid har stått under dobbelt press. Den opplever ikke bare press utenfra, fra den økende dialektbruken og dens oppløsende effekt, men også innenfra trues nynorsken av en viss oppløsning, nemlig ved de mange sideformer og klammeformer som i noen tid har vært tillatt. Det har resultert i økende forvirring og rådvillhet hos dem som vil bruke nynorsken som skrift- og talemål.

På dette området er det imidlertid kommet i gang en omfattende debatt om nynorskens normgrunnlag og formverk; her er det ikke minst blitt ytret ønske om innstramming i forhold til de mange tillatte sideformer (se blant annet professor John Ole Askedal i Nytt Norsk Tidsskrift, nr. 4, 2007: «Hvordan bør fremtidens nynorsk se ut? Et norsk fellesskapsperspektiv»). Her venter det nå fra flere hold et omfattende revisjonsarbeid som forhåpentlig kan bidra til en fornying og styrkning av nynorsken – og en tilsvarende demping av den konkurrerende dialektbruken i det offentlige rom.

Det er også å håpe at den nye stortingsmeldingen om «Mål og meining. Ein heilskapleg norsk språkpolitikk» (2008) vil kunne få en positiv og samlende virkning, selv om det problemfeltet som her er blitt drøftet, forholdet mellom dialekt og nasjonalspråk, ikke synes å være viet tilstrekkelig oppmerksomhet i meldingen.

Magne Sæbø er professor emeritus ved Det teologiske Menighetsfakultet. Språkmeldingen er til behandling, og innstilling fra komiteen forventes 3. februar. Stortinget skal behandle saken 19. februar.

Mer fra Debatt