Mye tankevekkende er kommet fram om NS-barn i Morgenbladets spalter i løpet av to korte uker.
Likevel er fellesnevneren at NS-barn synes å ha vært offer for etterkrigssamfunnets tankeløshet og at de samme NS-barna identifiserer seg med eller bagatelliserer foreldrenes gjøren og laden under krigen.
Dette er ikke nødvendigvis riktig. Dersom det er så mange som 100 000 barn av NS-medlemmer, er det en forsvinnende liten del av dem som har stått fram med sin bakgrunn, og en sjokkerende liten del av dem som har vært med i undersøkelser. Baard H. Borge har selv til en viss grad problematisert det begrensete materiale i sin undersøkelse, og det som ellers tilflyter offentligheten, er utspill fra en håndfull NS-barn som taler på vegne av andre NS-barn eller seg selv.
Jeg har tidligere ytret meg offentlig om min bakgrunn, og mener at også jeg – qua NS-barn – ble befridd i maidagene 1945. Jeg ble befridd fra den predestinasjon mine foreldre hadde belemret meg med, og befridd fra et liv under nazismen med all den elendighet det kunne føre med seg.
Dette ble av en talsperson for NS-barna kalt en fluktrute, noe jeg er hjertens enig med ham i. Alt vi har foretatt oss har skjedd langs fluktruter. Men noen av oss har altså flyktet fra våre foreldre og den nazismen de sto for. Ungdomsopprøret besto i å distansere seg fra alt foreldrene våre fortiet, fra deres fortrengte liv, fra det faktum at vi følte oss besudlet av dem vi skulle elske høyest, ha dialoger med, kunne stole på.
Det er vrient å ha en evig soldat i Hitlers stormtropper som rollemodell. For det var et forsvinnende lite antall nazister som angret en tøddel, og enda færre som ga uttrykk for en anger.
Jeg, og flere med meg, lette etter noen i slekten som ikke hadde sveket, og var overlykkelige når vi fant dem; de ble slektens alibi, de hadde berget en siste rest av ære.
Noen NS-barn opplevet etterkrigstiden med overgrep fra enkeltpersoner, naboskap, bygdefellesskap, endatil lærere. Det er sårt og personlig, men bagatellmessig i forhold til den skjebne som ble andre av nazismens ofre til del.
Det ingen har forsøkt å fange opp er imidlertid den skammen grensende til skyldfølelse over foreldrenes villfarelser som preger et stort antall NS-barn. Her mangler empirien. Kanskje sosiologer ikke er interessert i slikt?
De jøssinger jeg har møtt, og deres sønner og døtre, har aldri brukt mot meg at store deler av min familie svek når det røynet på som verst. Aldri har noen av barna i min slekt blitt minnet om hvem de var.
Det er forresten ett unntak. Syttende mai 1945 hadde hele storfamilien portforbud. Det har jeg forsonet meg med.
Knut Engelskjøn, NS-barn
Opprinnelig publisert 31. juli 2009